Hva kan vi gjøre med klimaproblemet?

• De rike slipper ut mest
• Internasjonalt samarbeid
• Det tar tid før tiltakene hjelper
• Hva kan vi gjøre i Norge?
• Avgifter og kvoter
• Ny teknologi

 

De rike slipper ut mest

De største utslippene av klimagasser finner vi i rike, industrialiserte land som Norge, EU-landene og USA. Figuren til høyre viser utslipp av CO₂ fra bruk av fossile brensler, som utgjør den største delen av menneskenes bidrag til drivhuseffekten.

For å bremse eller stanse den menneskeskapte drivhuseffekten må man enten redusere utslippene av klimagasser, eller øke opptaket av klimagasser (særlig CO₂) fra atmosfæren i skog, jord og hav. Mulighetene for å øke opptaket av CO₂ på land er såpass begrenset at slike tiltak ikke kan veie opp økningen i utslipp fra oss mennesker. Forslag om storstilt binding av klimagasser fra atmosfæren i havene for eksempel ved gjødsling, er foreløpig bare løse ideer.

Internasjonalt samarbeid

Det er bred enighet om at internasjonalt samarbeid er nødvendig for å møte klimaproblemet på en effektiv måte. Siden slutten av 1980-årene har det derfor pågått internasjonale forhandlinger om å begrense utslippene av klimagasser.

Klimakonvensjonen og Kyoto-protokollen

FNs Rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC) fra 1992 slår fast at de industrialiserte landene må gå foran og redusere sine utslipp av klimagasser. Først og fremst har konvensjonen betydning som rammeverk for videre forhandlinger. Så godt som alle medlemsland i FN er i dag parter til Klimakonvensjonen, inkludert Norge.

I desember 1997 ble en avtale om tallfestede kutt i industrilandenes utslipp av klimagasser vedtatt i den japanske byen Kyoto. Denne avtalen er rettslig bindende, og stater som bryter den blir pålagt sanksjoner. Kyoto-protokollen krever i prinsippet at industrilandene samlet skal kutte sine utslipp av seks klimagasser med minst 5 prosent i perioden 2008-2012 når man sammenligner med 1990. Fordelingen av utslippsreduksjonene mellom industrilandene ble vedtatt etter harde forhandlinger. Det tok flere år før et mer detaljert regelverk for gjennomføring av protokollen ble vedtatt. Det skjedde i november 2001 på et forhandlingsmøte i Marrakesh, Marokko. Kyoto-protokollen tråtte i kraft februar 2005. USA, som sto for 36,1 prosent av industrilandenes utslipp i 1990, har erklært at landet ikke vil ratifisere avtalen.

I praksis vil Kyoto-protokollen slik den i dag foreligger ha svært liten virkning på verdens utslipp av klimagasser i perioden 2008-2012. Men det er såvidt startet forhandlinger om nye forpliktelser for perioden etter 2012. Dersom det blir enighet om strengere krav for perioden etter 2012, og hvis også USA og utviklingslandene etter hvert påtar seg forpliktelser, kan avtalen bli mer effektiv. Regelverket i Kyoto-protokollen kan dermed legge grunnlaget for internasjonalt samarbeid som virkelig monner lengre inn i framtiden.

Avtalen fra Kyoto åpner for at landenes utslippsforpliktelser kan møtes på andre måter enn ved å redusere utslippene innenlands. Tre mekanismer skal redusere kostnadene ved å gjennomføre forpliktelsene:

1. Internasjonal kvotehandel tillater myndighetene i et industriland (eller bedrifter som får tillatelse av staten) å kjøpe og/eller selge deler av den nasjonale utslippskvoten fastsatt i protokollen. Handelen begrenses til industrilandene.
2. Felles gjennomføring innebærer at et industriland betaler for tiltak som reduserer utslippene i et annet land. Dette vil gi den som betaler rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet vil få anledning til å slippe ut tilsvarende mindre.
3. Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) åpner for at industrilandene også kan sikre seg utslippskreditter (rett til å slippe ut klimagasser) ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter. Samtidig forutsettes det at tiltakene skal bidra til bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Det utarbeides et omfattende regelverk for å dokumentere disse klimatiltakene.

Reglene for gjennomføring av Kyoto-protokollen slår fast at hvert av industrilandene skal gjennomføre ”en betydelig del” av sin forpliktelse innenlands. Med andre ord skal ikke kjøp av kvoter og utslippskreditter fra utlandet være hele innsatsen. Men det er ikke tallfestet noen grense for hvor mange kvoter man kan kjøpe. Dermed kan man kanskje vente at mange vil velge å kjøpe kvoter fra utlandet dersom det er billigere enn å gjennomføre tiltak hjemme. Beregninger utført ved CICERO Senter for klimaforskning tyder på at prisen på kvoter på det internasjonale markedet vil bli lavere enn tidligere forventet. Det skyldes særlig at USA ikke vil gjennomføre Kyoto-protokollen, og derfor ikke trenger å kjøpe kvoter. USA står for nesten en fjerdedel av verdens utslipp av CO₂. Svekkelser av regelverket gjennom de siste årenes forhandlinger bidrar også til lave kvotepriser.

Det tar tid før tiltakene hjelper

FNs klimapanel (IPCC) har laget flere forskjellige scenarier (framtidsbilder) for utviklingen av klimagassutslipp på jorda de neste hundre årene. Scenariene bygger på ulike forventninger om utvikling i folketall, økonomi og teknologi. Felles for alle er at de spår fortsatt økende utslipp de første tiårene. Deretter synker utslippene eller flater ut i noen av scenariene – mens de fortsetter å vokse i andre. Det er denne langsiktige utviklingen i de globale utslippene som vil avgjøre hvor sterke de menneskeskapte klimaendringene vil bli i løpet av noen generasjoner. Ved siden av befolkningsutviklingen, økonomisk vekst og generell teknologisk utvikling kan spesielle tiltak for å redusere utslippene påvirke hvor lenge utslippene fortsetter å vokse.

Men i mange år etter at utslippene har sluttet å vokse, vil virkningene på klimaet fortsette å bli sterkere. Derfor gjelder det å forberede seg på virkningene av klimaendringer samtidig som man vurderer og gjennomfører tiltak mot utslippene.

Hva kan vi gjøre i Norge?

Norges utslipp har økt kraftig gjennom 1990-tallet, og det er ventet at økningen vil fortsette fram til 2010 dersom det ikke settes i verk tiltak for å redusere utslippene.

Norges elektrisitets-forsyning bygger stort sett på vannkraft. I motsetning til de fleste land er det derfor minimale utslipp fra kraftverk. Det er særlig utslipp fra veitrafikken og fra olje- og gassvirksomheten som øker. Men det finnes en lang rekke tiltak som kan redusere utslippene i Norge med dagens teknologi. Noen eksempler:

• Spare energi. Forbruket av fossile brensler kan reduseres ved å spare energi. Det kan gjøres for eksempel gjennom bedre isolasjon av boliger, ved å senke innetemperaturen, å kjøre mindre eller velge en bil som bruker lite drivstoff.
• Biobrensel i stedet for oljefyring. Ved, flis og pellets produsert av halm eller andre planterester kan erstatte fyringsolje både i privatboliger og i industrien. Biobrensel øker ikke mengden CO₂ i atmosfæren siden utslippene fra forbrenningen veies opp når nye trær eller planter vokser opp igjen der de gamle sto.
• Samle opp metan fra avfallsfyllinger. Matrester og annet organisk avfall som råtner i deponier (fyllinger) avgir den kraftige drivhusgassen metan (CH₄). Gassen kan i stedet samles opp og brukes som brensel.
• Elektrisitet i kabel til oljeplattformer. I dag forsynes mange oljeplattformer med elektrisk kraft fra små gasskraftverk ute på plattformene som slipper ut forholdsvis mye CO₂. Strømkabler fra land kan erstatte disse.

Mens noen tiltak vil være kostbare å gjennomføre, er andre faktisk "lønnsomme" fordi de også sparer energi eller andre ressurser som ikke alltid kan måles i penger. Hvis det kreves en stor engangsinvestering kan det likevel hende husholdninger og bedrifter kvier seg for å iverksette tiltakene. Myndighetene kan oppmuntre til slike tiltak gjennom informasjon, tilskuddsordninger og virkemidler som miljøavgifter eller kvoteplikt for utslipp av klimagasser.

Avgifter og kvoter

I ti år har avgifter på CO₂-utslipp vært et viktig virkemiddel i norsk klimapolitikk. Deler av industrien har vært fritatt for denne avgiften av hensyn til konkurransen med utlandet.

Norske myndigheter planlegger nå å innføre et nasjonalt kvotesystem for klimagasser. Det betyr at bedrifter som vil slippe ut klimagasser til atmosfæren må ha kvoter, som kan kjøpes og selges. Slike utslippskvoter kan være et alternativ til miljøavgifter. Kvoter og avgifter har mange av de samme virkningene – først og fremst at forurensning får en pris.

Stortinget har vedtatt at norske utslipp av klimagasser skal reguleres ved hjelp av en kombinasjon av kvotehandel, avgifter og en rekke andre tiltak fram til 2008.  I perioden 2008 til 2012 vil Norges utslipp reguleres av Kyoto-protokollen. Da legger Stortingsflertallet opp til et bredere system for kvotehandel.

I et nasjonalt kvotesystem for klimagasser fastsetter myndighetene en øvre grense for utslippene av klimagasser i Norge. Hvis Kyoto-protokollen har trådt i kraft vil utslippsgrensen følge av Norges forpliktelse i protokollen. Deretter vil staten selge eller dele ut kvoter, altså papirer som gir rett til å slippe ut en begrenset mengde klimagasser. Kvotene kan omsettes. Private og offentlige virksomheter pålegges kvoteplikt. Det betyr at de må ha utslippskvoter som svarer til den mengden CO₂ og andre klimagasser de slipper ut. Kvotene kan kjøpes og selges på linje med andre verdipapirer. Bedrifter med kvoteplikt rapporterer sine utslipp til myndighetene. Et kontrollorgan sikrer at bedriftene rapporterer korrekte utslippstall, og at ingen slipper ut mer enn det de har kvoter til i løpet av en periode. Tilknytning til et internasjonalt kvotemarked kan gjøre kvoter fra utlandet tilgjengelig for norske bedrifter, samtidig som norske kvoter kan selges til utlandet. Dette kan for eksempel skje gjennom de såkalte Kyoto-mekanismene (internasjonal kvotehandel, felles gjennomføring og Den grønne utviklingsmekanismen). Hvis norske bedrifter fritt får kjøpe kvoter i utlandet, vil prisen for å forurense fastsettes på det internasjonale kvotemarkedet.

Ny teknologi

Forsknings- og utviklingsarbeid kan bidra til ny teknologi som reduserer utslippene av klimagasser. Samtidig kan virkemidler som miljøavgifter og kvotesystem gjøre det mer lønnsomt å investere i teknologiutvikling. Noen eksempler på ny teknologi med lavere utslipp:

• Fornybar energi. Vindkraft, solenergi og kraftverk drevet av tidevann eller bølger er blant mulighetene for å produsere mer elektrisitet uten utslipp av klimagasser. I dag er kostnadene ved slik kraftproduksjon som regel høyere enn ved ordinære kilder som vannkraft eller kull-, olje- og gasskraft. Men forskning kan bidra til å redusere kostnadene, og det kan også bli dyrere med ordinær kraftproduksjon.
• Gasskraft uten CO₂-utslipp? Norske myndigheter satser sterkt på forskning omkring utskilling og lagring av CO₂ fra gasskraftverk. Håpet er at gassen fra Nordsjøen kan gi elektrisk kraft uten utslipp av klimagasser til atmosfæren.
• Nye motorer. Det er ikke praktisk gjennomførbart å samle opp CO₂-utslippene fra biler. Men forskning kan bidra til motorer som bruker bensinen mer effektivt, eller bedre elektriske biler (som ikke slipper ut CO₂ – så sant ikke kraftverket som produserer strømmen som lader batteriene har utslipp). Det samme gjelder biler drevet med biobrensel eller hydrogen.