CICERO - Center for International Climate Research
NO
Meny
TOPICS
Energy Food and forests Climate finance Local Solutions China The Arctic ​International Climate Policy

Læring og kunnskap i kommunene

Climate news - News and opinions about climate science

Published 20.03.2012

Læring, kunnskap og kompetanse er avgjørende for å møte og gjøre gode tilpasninger til klimaendringer, ikke minst i kommunene.

Forskere i prosjektet «ClimAdapt» har undersøkt hvordan usikkerhet og omstridt kunnskap på klimafeltet håndteres i kommunene. Prosjektet deres har sett på vannsektoren og plansektoren, der vann framstår med et mer enhetlig kunnskapsgrunnlag og en klarere styringsform enn plan, som preges av mange aktører med ulik faglig bakgrunn og ulike interesser.
 
Når det gjelder læring, kunnskap og kompetanse om klimatilpasning, har prosjektet forsøkt å belyse hvordan ansatte i vann og plan tilegner seg kunnskap og får nødvendig kompetanse til å håndtere klimaendringer. Det er undersøkt hvordan dette gjøres innenfor de organisasjonsmessige rammene, og videre hvordan det skapes et felles kunnskapsgrunnlag, en basis for å møte for eksempel sterkere regnskyll, økt overflateavrenning og flom av ulikt omfang.
 
– Kan håndteres
NIBR-forskere har intervjuet kommunalt ansatte i Oslo-regionen. Generelt er det stor tiltro til det offisielle klimabudskapet, slik dette presenteres av norske myndigheter og forskningsmiljøer. Ansatte i vannsektoren mener også at de har kunnet føle klimaendringene på kroppen gjennom hyppigere hendelser med mye nedbør og avrenning. På den annen side er de i liten grad enig i at klimatilpasningen krever omfattende endringer og helt nye måter å gjøre ting på. Det betyr at de mener utfordringene stort sett kan håndteres innenfor eksisterende kunnskapsregime og organisatoriske rammeverk. Det betyr skrittvise endringer, og det gis uttrykk for at vi har tid på oss til de nødvendige tiltakene.
 
Konklusjonen er at klimatilpasningen i stor grad dreier om teknologisk usikkerhet og tiltro til at ting i hovedsak kan løses teknisk. På den måten ufarliggjøres utfordringene ved klimatilpasning, og de bringes inn i kjente rammer. Dette betyr også kjente rammer for læring. I tillegg aksepteres det at man står overfor en viss usikkerhet når det gjelder metode, der utfordringen ligger i behovet for samarbeid på tvers av sektorgrenser og fag, og hvordan et slikt samarbeid eventuelt skal organiseres.
 
Sosial læring
Fra flere hold blir det hevdet at klimaendringer krever større endringer i måten ting håndteres på. En konsekvens av dette, hevdes det, er at sosial læring – læring gjennom kommunikasjon og tettere samarbeid på tvers av administrative enheter (nettverk) og uten hierarkisk styring – kommer til å spille en sentral rolle. NIBRs intervjuer viser imidlertid at læring gjennom praksis og læring basert på refleksjon spiller en sentral rolle ved etableringen av kunnskapsbasisen som er nødvendig for å utvikle kompetanse i forskjellige jobber. Det gjelder også for hvordan arbeidsoppgaver endres for å møte klimaendringer. For eksempel vil det fortsatt være viktig med læring skulder ved skulder i avløps-
rørene – og deretter refleksjon rundt måten ting ble gjort på. Imidlertid, i en situasjon der mye fortsatt er usikkert og det trengs samspill mellom ansatte i forskjellige sektorer, vil også sosial læring være en nødvendig del av kompetansehevende kunnskap.
 
Alle intervjuer viser at kunnskapen dels er taus og ikke må forklares kolleger imellom, og dels er kodet og skriftliggjort gjennom instrukser og lignende. Ingen av informantene tror det er mulig å gjøre jobben uten et innslag av taus kunnskap. Heller tvert imot, mange hevder at den tause kunnskapen er avgjørende, nede i rørene og kanskje enda mer i lederjobber. Dette mener forskerne har konsekvenser for både læring og samarbeid på tvers av sektorer, avdelinger og kommunale fagdisipliner: det holder ikke bare å bringe sammen folk fra forskjellige deler av forvaltningen og tro at effektiv tilpasning da kommer av seg selv. Det kommer også klart fram i hvordan informantene beskriver slike initiativ: det er krevende og tar tid å identifisere og enes om problembeskrivelse og mulige løsninger, for ikke å snakke om å gjennomføre tiltak. Det er når tiltak kommer på bordet i de utøvende sektorene og avdelingene og skal gjennomføres i praksis, at den virkelige testen kommer. Forskerne konkluderer med at samspillet mellom taus og kodet kunnskap da vil spille en sentral rolle, og begge typer kunnskap må anerkjennes som like viktige.
 
Etterlyser retningslinjer
Intervjuene har vist at det er stor tiltro til klimabudskapet, og det betyr også tiltro til kunnskapen som formidles. Samtidig er mange på lokalt plan kritiske til at sentrale myndigheter ikke har kommet med klare retningslinjer – dvs. manglende kunnskap – for hvordan man skal håndtere for eksempel utbygging langs vassdrag og strandlinje. Det betyr at lokale myndigheter etterspør mer detaljert informasjon, mens sentrale myndigheter har valgt å oppfordre og legge til rette for lokal planlegging og tiltak. Forskerne påpeker imidlertid at klare statlige retningslinjer ikke nødvendigvis er det beste i den fasen vi befinner oss. Det kan være bedre å la lokale aktører ha initiativet og gjøre tilpasninger etter hvert som kunnskapen blir mindre usikker og man bygger kompetanse gjennom læring og praksis. Samarbeidet «Framtidens byer», som er initiert av Miljøverndepartementet, er godt mottatt av de byene som deltar. Det er et eksempel på et hierarkisk styrt horisontalt forum for samarbeid og utveksling av informasjon. Kommunene får et bedre grunnlag for lokal læring og bygging av kunnskap. Men staten kunne ha gjort mer, blant annet ved å sørge for at kommunene har økonomisk evne til å ansette folk med god kunnskap om klima, herunder miljø, teknikk, styring og det sosiale.
 
Referanse
Geir Inge Orderud og Marte Winsvold (kommer). The role of learning and knowledge in adapting to climate change: a case study of Norwegian municipalities. International Journal of Environmental Studies
Læring og kunnskap i kommunene

LÆRING. Klimatilpasning og kunnskap. Det vil fortsatt være viktig med læring skulder ved skulder. Foto: Vann- og avløpsetaten i Oslo

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 2, 2012