Hva betyr presidentvalget for klimapolitikken?

Når det gjelder klimapolitikk og miljøvern kunne kontrasten mellom de to mennene som konkurrerer om plassen i Det hvite hus knapt vært større. President George W. Bush startet sin yrkesaktive karriere med å opprette eget oljeselskap i Texas, og er ikke først og fremst kjent som miljøverner. Før presidentvalget i 2000 lovet han riktignok å regulere USAs utslipp av klimagassen CO₂ på linje med annen forurensning. I stedet trakk han USA ut av forhandlingene om Kyotoprotokollen og valgte en nasjonal klimastrategi som begrenser seg til å oppmuntre industrien til frivillige tiltak.

Den eneste delen av klimapolitikken hvor Bush viser vilje til å satse er teknologiutvikling, blant annet når det gjelder kullkraft med CO₂-håndtering og hydrogendrevne biler. Her har administrasjonen tatt initiativ til økte offentlige bevilgninger og nye fora for internasjonalt samarbeid. Svakheten ved strategien er at uten utslippskrav har industrien få insentiver til innsats. Dersom Bush blir gjenvalgt er situasjonen uforandret: Administrasjonen vil slepe føttene i klimapolitikken, mens forslag om å regulere CO₂-utslipp vinner fram i enkelte delstater. Tilsvarende forslag på nasjonalt nivå har støtte fra et stort mindretall i Kongressen. De oppnår neppe flertall etter Kongressvalgene 2. november, men på lengre sikt er det sannsynlig at de vinner fram.

Etter amerikansk målestokk er Massachusetts-senatoren John F. Kerry en utpreget grønn politiker, som personlig har vært engasjert i miljøspørsmål siden 1970-tallet. Gjennom snart 20 år i Senatet har han vunnet stor tillit i miljøbevegelsen, og får helhjertet støtte fra viktige organisasjoner som League of Conservation Voters og Sierra Club. I et intervju med miljømagasinet Grist i fjor skrøt Kerry av sitt engasjement for miljøsaker, og sa blant annet: ”Jeg har vært på alle de store klimakonferansene – Rio, Buenos Aires, Kyoto, Haag”. I Senatet har Kerry støttet forslag om et nasjonalt system med omsettelige utslippskvoter for CO₂.

Politiske hensyn gjør at Kerry toner ned sitt miljøengasjement i valgkampen. Dels skyldes det at miljøvern ikke er noen hovedsak i mediene. Tradisjonelt foretrekker riktignok et stort flertall av velgerne demokratenes miljøpolitikk framfor republikanernes. Men samtidig kommer miljøvern langt ned på lista over saker velgerne er opptatt av. For Kerry-kampanjen er nok miljøsakene viktigst for å motivere fortsoldatene i det demokratiske partiet, og å holde grønne velgere unna den uavhengige kandidaten Ralph Nader.

Valgordningen gjør det dessuten vanskelig for Kerry å rope for høyt om klimapolitikken. Presidentkandidaten som får flest stemmer i en delstat, vinner alle de såkalte valgmannsstemmene derfra. Store stater som California og New York har mange miljøengasjerte velgere – men her regner demokratene uansett seieren som sikker. Svingstatene som vil avgjøre valget ligger i stor grad i områder med tungindustri og kullgruver, hvor folk frykter for arbeidsplassene sine. I Ohio, Pennsylvania og West Virginia er ikke strengere utslippskrav for kraftverk og fabrikker akkurat noen vinnersak. I 2000 vant for eksempel George W. Bush knepent over den miljøengasjerte presidentkandidaten Al Gore i den kullrike, tradisjonelt demokratiske staten West Virginia.

Klimaendringer er likevel tilstrekkelig viktige for Kerry til at han har nevnt saken i ved flere anledninger under de TV-overførte debattene mot Bush. Han beklager at presidenten stadig har sådd tvil om det vitenskapelig grunnlaget for diskusjonen om klimaendringer, som han selv mener er solid. Kyotoprotokollen er dessuten et av hans eksempler på saker hvor presidenten er for lite villig til å samarbeide med andre land.

Det politiske programmet Kerry går til valg på er miljøpolitisk moderat, men markert forskjellig fra presidentens. Kerrys miljøplattform slår fast at ”USA må igjen slutte seg til det internasjonale samfunnet og begynne å begrense utslippene av karbondioksid og andre klimagasser”. Dette betyr ikke at Kerry går inn for å ratifisere Kyotoprotokollen. Han er enig med presidenten i at den har alvorlige mangler, men sier han vil rette opp feilene i stedet for å bare forlate forhandlingsbordet slik Bush gjorde. I praksis vil nok det bety å sette fart i forhandlingene under Klimakonvensjonen om nye avtaler som USA eventuelt kan slutte seg til. I mellomtiden går Kerry inn for at USA for egen regning begrenser utslippene av klimagasser – men kravene som kan komme på tale er langt mildere enn USAs ganske krevende Kyoto-mål.

Energipolitikken et hett tema i valgkampen, og Kerry fremmer en rekke forslag som har betydning for CO₂-utslippene uten å knytte dem spesielt til klimapolitikk. Økende olje- og bensinpriser fyrer opp under Kerrys budskap om at USA må kureres for sin avhengighet av utenlandsk olje. Demokratene elsker å mistenkeliggjøre Bush-administrasjonen for dens nære bånd til oljeindustrien og kongefamilien i Saudi-Arabia. At miljøbevegelsens kandidat raser mot dyr bensin klinger litt rart i europeiske ører. En beskjeden bensinavgift kunne gjort mye for å redusere både USAs oljeimport og CO₂-utslipp, men å foreslå noe slikt nærmer seg politisk selvmord. Tidligere har Kerry derfor gått inn for strengere regler for nye bilers bensinforbruk, men som presidentkandidat ser han ut til å ha slakket på kravene.

For å sikre både renere og billigere transport vil Kerry nå opprette et fond på 20 milliarder dollar som skal gi tilskudd til produksjon og innkjøp av mer bensingjerrige biler og innblanding av biodrivstoff i bensin og diesel. Støtten til omlegging av amerikansk bilproduksjon og tilskudd til forbrukere som kjøper de nye, effektive bilene er utformet med tanke på å sikre arbeidsplasser i bilindustrien, ved siden av amerikanske forbrukeres frihet til å kjøre de store, tunge bilene de elsker. Biodrivstoff er spesielt populært i jordbruksstatene fordi det gir bøndene avsetning for planteavfall og overskuddsproduksjon. Kerry vil gradvis trappe opp andelen biologisk drivstoff i bensinpumpene til 20 prosent i 2020.

Når det gjelder energiforsyning til industri og private hjem vil Kerry bygge ut infrastruktur for naturgass, og forplikte seg til at 20 prosent av elektrisiteten skal komme fra fornybare kilder i 2020 (i dag kommer 3 prosent fra fornybare kilder unntatt vannkraft). Mer kontroversielt i egen leir er det at Kerry omfavner både kullkraft og atomkraft. Han forplikter seg til å øke bevilgningene til forskning på renere kullkraft, og han understreker at både kull- og atomkraft har en plass i framtidens energiforsyning.

En eventuell Kerry-administrasjon vil bli befolket av politikere som var med på Kyoto-forhandlingene under Clinton, og som ivrer for et kvotesystem for klimagasser. De håper både Kyotoprotokollen og EUs kvotehandel med CO₂ blir en suksess og kan tjene som forbilde for USA. Men når vi vurderer betydningen av presidentvalget må vi huske at det amerikanske politiske systemet er annerledes enn vårt eget, ved at den utøvende og den lovgivende statsmakten har hvert sitt selvstendige mandat gjennom valg. Et nytt lederskap for den utøvende statsmakten vil gjøre en forskjell i hvilke initiativer og forhandlingsutspill som kommer fra amerikanske myndigheter – men det er den lovgivende makten, altså Kongressen, som setter rammene for hva som kan gjennomføres.

Et lovforslag om å regulere CO₂-utslippene (omtalt i Cicerone 4-2004) er ganske nær ved å få flertall i Senatet, men det ser verre ut i Representantenes Hus. Valgene til Kongressen som også finner sted 2. november vil neppe sikre flertall for forslaget. At Kyotoprotokollen slik vi kjenner den skulle få de nødvendige 2/3 av stemmene i Senatet for å bli ratifisert er utenkelig.