Del

Klima 2-2008

Stern debatteres fortsatt

Resultatene fra den mest innflytelsesrike økonomiske analysen av klimaendringer debatteres fortsatt. Framtredende økonomer mener Stern legger for mye vekt på framtidige kostnader.

Knapt noe dokument har hatt så stor innflytelse på klimadebatten det siste året som rapporten Sir Nicholas Stern og hans medarbeidere skrev på oppdrag fra daværende finansminister i Storbritannia, Gordon Brown. Rapporten hevder at velferdstapet fra klimaendringer vil tilsvare 5–20 prosent reduksjon i globalt bruttonasjonalprodukt nå og for alltid. Selv om Stern er en svært anerkjent økonom, har rapporten slett ikke vært skånet for kritikk fra hans kollegaer.

Vektlegging av framtidige kostnader

Valg av diskonteringsrate bestemmer hvor stor vekt vi skal tillegge framtidige kostnader i forhold til kostnader som påløper i dag. Siden mesteparten av gevinstene ved å redusere utslipp av klimagasser i dag ikke vil merkes før om mange år, betyr valg av diskonteringsrate svært mye for avveiningen mellom nytte og kostnader av klimapolitikk.
 
I Stern-rapporten har man valgt en ukonvensjonelt lav rate, og det har blitt gjenstand for mye diskusjon. Det er i stor grad den lave diskonteringsraten som gjør at rapportens anslag for kostnadene av klimaendringer er høyere enn hva de fleste andre økonomer har kommet fram til. Noe av bakgrunnen for uenighetene her er ulike syn på hvordan raten skal bestemmes. Ett utgangspunkt er å se på dagens finansielle markeder.

I strid med markedet?

Bill Nordhaus (2007) argumenterer for at man må sammenligne avkastningen på klimatiltak med avkastningen på andre typer investeringer. Han kritiserer Stern for å velge en diskonteringsrate som er betydelig lavere enn normalavkastningen på kapital i dagens marked, fordi han mener dette vil føre til en overinvestering i klimatiltak i forhold til andre investeringer.
 
En svakhet ved dette argumentet er at det bygger på at en antakelse om at investeringer i klimatiltak øker den totale risikoen til samfunnets portefølje av investeringer.  Dersom vi i stedet går ut fra at klimatiltak reduserer den risikoen klima­endringer påfører andre investeringer, framstår ikke Sterns diskonteringsrate som lav.
 
Partha Dasgupta (2007) fokuserer på sparing i sin kritikk. Han hevder at dersom man skulle bruke Sterns diskonteringsrate som rettesnor, burde vi spare hele 97,5 % av samfunnets inntekt for framtidige generasjoner, noe som er langt over faktiske sparerater. Denne påstanden er en smule misvisende ettersom Dasgupta har sett bort fra teknologisk framgang i sine beregninger. Stern og hans medarbeidere (Dietz med flere 2007) har svart at deres rate kan være i overensstemmelse med observert sparing dersom det antas at teknologisk framgang bidrar betydelig til økonomisk vekst.
 
En mer fundamental innvending mot både Nordhaus og Dasgupta er at man ikke kan utlede den optimale diskonteringsraten for klimaspørsmål fra dagens markeder. For det første har disse markedene en mye kortere tidshorisont enn virkningene av klimaendringer, og for det andre representer de ikke en optimal allokering av ressurser. Av årsaker som er velkjente for økonomer, vil ikke investorenes avkastning alltid reflektere samfunnets avkastning.  I tillegg finnes det en økende mengde bevis for at beslutninger om sparing og investering ikke alltid er rasjonelle. Men viktigst av alt er at man uansett ikke uten videre kan slutte at enkeltpersoners faktiske adferd er en god rettesnor for hvordan vi som samfunn bør opptre sammen. Stern påpeker at vektlegging av klimavirkninger århundrer fram i tid først og fremst er et etisk spørsmål, derfor kreves det en etisk diskusjon av diskonteringsraten.

For mye vekt på framtidig velferd?

Tradisjonelt antas det at velferden til framtidige generasjoner teller mindre enn velferden til dagens generasjon i økonomiske analyser. Det er her Stern bryter med vanlig praksis. Han legger nemlig lik vekt på velferden til alle generasjoner, såframt de kommer til å eksistere. Han tar riktignok med i beregningen at det er en mulighet for at den menneskelige sivilisasjon utslettes, men dette gjør ikke noen stor forskjell på diskonteringsraten.
 
Å gi alle generasjoner samme vekt er et etisk standpunkt med bred støtte. Likevel finnes det etiske teorier som kan forsvare at mennesker som lever nå betyr mer enn fjerne generasjoner. Et eksempel er såkalt agent-relativ etikk som har sine røtter tilbake til David Hume.
 
Hume legger vekt på at vi har større plikter overfor dem som står oss nær enn dem vi ikke har noe forhold til. Slik kan det argumenteres for at vår egen generasjon bør tillegges mest vekt (for en diskusjon, se Beckerman og Hepburn 2007). Hvis vi inntar en slik posisjon, er det naturligvis mindre grunn til å bekjempe klimaendringer.

For mye vekt på framtidig konsum?

En ting er å diskontere framtidig velferd, en annen ting er å diskontere framtidig konsum. Vi forventer at framtidige generasjoner kommer til å være rikere enn oss, derfor er det naturlig å legge mindre vekt på en kostnad om 100 år enn en kostnad i dag. Denne vekten bestemmes av forventet økonomisk vekst, samt et parameter som sier noe om hvordan verdien av en ekstra krone avtar ettersom man blir rikere. Dette parameteret er det svært vanskelig å komme med gode anslag for. Samtidig har det stor innvirkning på kostnadene av klimaendringer.
 
Stern har her valgt den samme verdien som brukes i de aller fleste økonomiske modeller, men det betyr ikke at den er riktig. Kritikere har hevdet at Stern legger for stor vekt på konsumet til rikere generasjoner i framtiden. Rapportens egne resultater viser at til tross for klimaendringer, vil verden være betydelig rikere i framtiden. I det mest pessimistiske scenarioet gjør klimaendringene at verden i 2200 er åtte ganger rikere enn i dag i stedet for vel tolv ganger rikere. En slik framstilling virker mindre skremmende enn tallene som faktisk presenteres i rapporten, og det er ikke urimelig å hevde, som Dasgupta, at slike framtidige tap tillegges for mye vekt når kostnadene av klimaendringer summeres opp. Igjen er det snakk om en etisk avveining, men dette framstår som det best begrunnede argumentet for at Sterns tall er for høye.
 
På den annen side leder det til to andre spørsmål: Kan økt konsum kompensere for de skader klimaendringene vil påføre framtidige generasjoner, og hvordan behandles forskjeller mellom rike og fattige innenfor samme generasjon? Disse er blant spørsmålene som stilles av dem som hevder at Stern undervurderer kostnadene av klimaendringer, og vil bli diskutert i neste nummer av Klima.

Referanser

  • Beckerman, W. and C. J. Hepburn (2007). ”Ethics of the discount rate in the Stern Review.” World Economics 8(1): 187-210.
  • Dasgupta, P. (2006). Comments on the Stern Review’s Economics of Climate Change, University of Cambridge.
  • Dietz, S., C. Hope, et al. (2007). ”Right for the right reasons: a final rejoinder on the Stern Review.” World Economics 8(2): 229-258.
  • Nordhaus, W. D. (2007). ”A Review of the Stern Review on the Economics of Climate Change.” Journal of Economic Literature 45(3): 686-702.
  • Stern, N. (2006). The Economics of Climate Change: The Stern Review. Cambridge, UK, Cambridge University Press.

Sist oppdatert: 17.04.2008

INNFLYTELSE. Knapt noe dokument har hatt så stor innflytelse på klimadebatten det siste året som rapporten Sir Nicholas Stern og hans medarbeidere skrev i 2006. Foto: EUINNFLYTELSE. Knapt noe dokument har hatt så stor innflytelse på klimadebatten det siste året som rapporten Sir Nicholas Stern og hans medarbeidere skrev i 2006. Foto: EU

Stern-debatten

En serie på to artikler i Klima vil ta for seg de viktigste innvendingene mot rapportens anslag for kostnadene av framtidige klimaendringer. I denne artikkelen diskuteres argumenter som er framsatt for at Sterns anslag er for høye. I neste nummer presenteres det motsatte synspunktet, nemlig at velferdstapet undervurderes.

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no