Del

Klima 1-2009

På stedet hvil i Poznan

De som forventet en beslutning om kreditter for CO2-fangst og -lagring i Poznań, måtte reise tomhendte hjem. Mange spørsmål henger fortsatt i lufta 11 måneder før verden planlegger å lage en ny klimaavtale.

Forventningene til Klimakonvensjonens  14. parts­møte i desember 2008 var små. Et godt arbeidsprogram fram mot partsmøtet i København i desember 2009 hadde høy prioritet.
 
– Jeg mener vi fikk et resultat i Poznań som var omtrent som ventet, i og med at USA satt på sidelinjen på grunn av presidentskiftet. Det er positivt at alle i Poznań var enige om at København 2009 er endestasjonen for forhandlingene om et nytt klimaregime, og arbeidsprogrammet for 2009 er et godt grunnlag for videre forhandlinger, sier Norges delegasjonsleder Hanne Bjurstrøm.
 
Norges delegasjonsleder peker i likhet med mange andre på ufordringen som ligger i å få USA med i forhandlingene på en god og konstruktiv måte.

– I tillegg må USA og Kina snakke sammen, sier Bjurstrøm.
 
– Disse landene er gjensidig avhengig av hverandre, og president Barack Obama vil få store problemer med å få gjennom nasjonal politikk for utslippsreduksjoner i Kongressen hvis ikke Kina påtar seg forpliktelser i et nytt klimaregime. Samtidig har Kina en vesentlig interesse i å få i stand en klimaavtale hvor også USA deltar fullt ut.

Diskusjon om karbonfangst utsatt

Ved oppstarten av COP 14 lå det an til at mulighetene for å få CO2-fangst og -lagring inn som en del av den grønne utviklingsmekanismen skulle avgjøres i Poznań . Clean Development Mechanism (CDM) – Den grønne utviklingsmekanismen – er én av tre mekanismer som er vedtatt for å gjøre faktiske utslippskutt mulig.
 
Norge, Canada og Saudi-Arabia var de sterkeste pådriverne for å få en beslutning på COP 14 om å åpne for at prosjekter for CO2-håndtering kunne bli godkjent som CDM-prosjekter. Norges delegasjon gjorde det helt klart at det her eventuelt vil bli snakk om en annen type avregning av kreditter – sammenliknet med mer tradisjonelle CDM-prosjekter. Norge kan for eksempel regne med at forpliktende, tallfestede utslippskutt kommer i tillegg til de kuttene vi eventuelt får til med CO2-håndtering.
 
– Det er viktig at spørsmålet ikke lukkes, sa Norges delegasjonsleder Hanne Bjurstrøm midtveis i møtene i Poznań. Resultatet ble imidlertid at partene besluttet å videreføre diskusjonen om dette på Klimakonvensjonens underkomité for vitenskapelige og tekniske råd sitt møte i Bonn i juni.

Siste møte med Bush

Forhandlingene innenfor Klimakonvensjonen foregår i to spor. Den ene delen av forhandlingene avgrenses til de partene som har ratifisert Kyoto-protokollen, mens de parallelle møtene – det såkalte konvensjonssporet eller Long-term Cooperative Action-sporet – omfatter alle partene i Klimakonvensjonen.
 
I denne delen av forhandlingene deltok også USA, og samtalene bar preg av at USA var på møtene på vegne av den sittende administrasjonen. USA har til nå holdt seg utenfor alle former for forpliktende deltakelse. Selv om delegasjonen til Poznań ikke ønsket å være med på noe som kunne blokkere den nye administrasjonen, hadde de heller ingen nye signaler fra den avtroppende administrasjonen. Dette begrenset for eksempel samtaler om Kyoto-protokollens virkemidler.

Ingen enighet om tall og nivåer

Den norske delegasjonen til det 14. partsmøtet la særlig vekt på behovet for å tallfeste nivå for maksimal temperaturstigning og mål for utslipps­kutt. Det internasjonale energibyrået (IEA) har analysert kostnadene ved å begrense den globale oppvarmingen til henholdsvis to og tre grader celsius. Prisen er dobbelt så høy dersom verden skal nå et mål om maksimum to graders oppvarming sammenliknet med et mål på maksimum tre graders oppvarming.
Norge og EU fremmet forslag om å sette mål om maksimum to graders temperaturstigning og reduserte utslipp av CO2 i størrelsesorden 25 til 40 prosent globalt innen 2050. Men ingen tall kom ut av møtene i Polen. Blant utviklingslandene er det stor enighet om at industrilandene må ta ansvar for de første 25 til 40 prosentene med utslippskutt. Dette er holdningen også i de landene som har sterkt voksende økonomier.
 
Likevel påpeker mange nå det store potensialet for utslippsreduksjoner også i de utviklingslandene som har sterk økonomisk vekst, som India og Kina. Det er i økende grad en forståelse av at vi må skille mellom utviklingsland i klimasammenheng. Et land som Kina er i en helt annen økonomisk situa­sjon enn for eksempel Malawi.
 
– I tillegg til at veksten i de globale utslippene vil komme i disse landene de kommende årene, er det her også et stort potensial for kostnadseffektive utslippskutt. Det er viktig å få etablert insentiver for å få utløst disse, uavhengig av hvem som betaler, sier Hanne Bjurstrøm.
 
– En del av disse tiltakene vil måtte finansieres via overføringer fra industriland gjennom krediteringssystemer. Imidlertid må utviklingsland med voksende økonomi, for eksempel Kina, påregne å måtte bære deler av kostnadene ved disse selv. Det dreier seg her blant annet om tiltak for å styrke energieffektiviteten, tiltak som er ren «vinn-vinn» for det enkelte land.

Må bygge tillit

Finansiering er en viktig del av en sterk klimaavtale. Norge presenterte før COP 14 et finansieringsforslag som innebærer auksjonering av CO2-kvoter som er innenfor Kyoto-forpliktelsene, og foreslår at midlene kanaliseres hovedsakelig til tilpasning.
 
– De siste diskusjonene om finansiering av til­pasning i utviklingsland på møtet i Poznań  understreker at det er et stort tillitsgap i forhandlingene mellom industriland og utviklingsland. Dette blir den viktigste utfordringen på veien fram mot København. Det norske finansieringsforslaget om å auksjonere to prosent av kvotene i et nytt klimaregime og bruke inntektene til klimatilpasning i utviklingsland, er blant annet et forsøk på å håndtere denne utfordringen, sier Hanne Bjurstrøm.

Hva kommer etter Kyoto?

De landene som har ratifisert Kyoto-protokollen, har forpliktet seg til å redusere utslippene av CO2 med en viss prosentandel i forhold til referanseåret 1990. Norge ønsker et forpliktende og bindende regime også etter Kyoto-protokollen, og er ifølge delegasjonsleder Hanne Bjurstrøm, klare for å begynne å diskutere et nytt og forpliktende regime i god tid før neste partsmøte i København i desember.
 
Andre land som har definerte mål om utslippskutt innenfor Kyoto-protokollen, avventer forpliktelser også for utviklingslandene. USA vil ikke forplikte seg til reduserte CO2-utslipp før også utviklingslandene må forplikte seg. Og land som Japan, Canada og Australia og Kina sitter rolig til USA kommer på banen.
 
Mye tyder på at Kyoto-protokollens etterfølger ikke kan bli kun én protokoll. Dette bygger blant annet på at USA aldri kommer til å undertegne en protokoll som likner Kyoto-protokollen.
 
– Én protokoll vil være å foretrekke, men det tror jeg ikke vi får til, sier Hanne Bjurstrøm. Hun ser for seg muligheten av en struktur med flere proto­koller, men sier det for tidlig å si noe om hvordan dette blir til slutt.

Sist oppdatert: 16.02.2009

Mot København 2009

Klima følger forhandlingene frem frem mot det 15. partsmøtet innenfor FNs klimakonvensjon i København i desember 2009.  I en serie artikler tar vi opp de kontroversielle sakene og analyserer standpunktene til aktørene. I denne serien kan du lese om blant annet:

  • Jokeren USA
  • Kampen om CDM
  • Utviklingslandenes krav
  • Forhandlinger i tidsnød
  • Teknologiutvikling
  • Dette mener Norge

«De siste diskusjonene om finansiering av tilpasning i utviklingsland på møtet i Poznań understreker at det er et stort tillitsgap i forhandlingene mellom industriland og utviklingsland.»

COP 15 og MOP 5

7-18. desember arrangeres Klimakonvensjonens 15. partsmøte i København.

COP - Conference of the Parties – er betegnelsen på møtene der alle parter i FNs klimakonvensjon deltar.

MOP - Meeting of the Parties – er betegnelsen på de møtene der kun de som har godkjent Kyoto-protokollen deltar.

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no