Del

Klima 1-2009

Kompromissets betydning for EUs lederrolle

For å redusere verdens samlede utslipp av klimagasser med 50 prosent innen 2050, mener EU at industrilandene skal redusere sine utslipp mer enn utviklingslandene – men at også utviklingslandene må bidra. Målet for industrilandene må være å redusere sine utslipp med mellom 25 og 40 prosent sammenlignet med basisåret 1990 innen 2020, og med mellom 80 og 95 prosent sammenlignet med 1990 innen 2050. Utviklingslandene som gruppe må redusere sine utslipp med 15-30 prosent sammenlignet med «business as usual». Det betyr altså at utviklingslandene kan øke sine utslipp, men at det legges begrensninger på hvor stor økningen blir.
 
Det er et uttalt mål for EU å ha en lederrolle i de internasjonale klimaforhandlingene, og Ministerrådet, bestående av medlemslandenes miljøvernministre, kobler handling hjemme helt eksplisitt til EUs ledende rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. EUs ambisiøse politiske målsetninger gir ikke tyngde i de internasjonale forhandlingene om målsetningene ikke følges opp med handling. Dette var en viktig grunn til at verden fulgte med på EU-toppmøtet i desember.
 
Det europeiske råd klarte å komme til enighet – både innad og med Europaparlamentet – om et kompromiss. Det var ingen selvfølge, og vitner om handlekraft i klimapolitikken. Men innholdet i kompromisset bidrar ikke til å styrke EUs lederrolle internasjonalt.
 
Kompromisset svekker målsetningen om 20 prosent fornybar energi ved at brudd på målsetningen ikke automatisk sanksjoneres. Videre åpner kompromisset for at industrien oppfyller 50 prosent av utslippsreduksjonene ved hjelp av den grønne utviklingsmekanismen.
 
Dessuten blir målet om full auksjon skjøvet langt frem i tid. Det er ikke lenger bare konkurranseutsatt industri som gis unntak, men også energisektoren i de nye medlemslandene. Kommisjonen skriver i sitt forslag til revisjon av kvotedirektivet at målet er full auksjon av utslippskvoter. Begrunnelsen er flerdelt. Auksjon er i tråd med prinsippet om at forurenser betaler, belønner tidlig handling, og vil dessuten ifølge Kommisjonen sikre effektivitet, åpenhet (transparens) og enkelthet. Det norske kvotelovutvalget pekte i sin tid på at tildeling av gratiskvoter vil gjøre det vanskeligere og mer kostbart å sette mer ambisiøse mål i fremtiden. Utvalget viste også til at unntaksordninger ville kunne gi en uheldig signaleffekt i forhold til andre land.
 
I EU står nå de politiske målene ved lag, men de krevende utslippskuttene blir skjøvet frem i tid. Og når EU selv ikke vil ta de krevende kuttene, blir det vanske­ligere å kreve at utviklingslandene skal gjøre minst like krevende utslippskutt.
 

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no