Del

Klima 2-2009

Klimapolitikk i valgåret 2009

Høsten 2009 er det stortingsvalg. Klimapolitikk kan bli en av valgkampens store saker, men det er langt fra sikkert.

Den mest grunnleggende debatten i norsk klimapolitikk i dag dreier seg om hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte eller ikke. FNs klimapanel (IPCC) konkluderte i sin fjerde hovedrapport fra 2007 med at det er meget sannsynlig at menneskets utslipp av klimagasser har forårsaket mesteparten av den observerte globale temperaturøkningen siden midten av 1900-tallet. Bortsett fra Fremskrittspartiet, bygger alle norske partier i dag sin klimapolitikk på FNs klimapanels konklusjon. Fremskrittspartiet skriver i sitt partiprogram: «Dette spørsmålet er svært omdiskutert, til tross for det generelle inntrykket i Norge om at FNs klimapanel har funnet svaret.» Partienes holdninger til dette spørsmålet har selvfølgelig stor betydning for hvor høyt de prioriterer klimapolitikk, samt innholdet i klimapolitikken.
 
Stortingsflertallet ønsker å bygge norsk klimapolitikk på det såkalte føre var-prinsippet – som innebærer at tvilen skal komme naturen til gode der det er vitenskapelig usikkerhet. Fremskrittspartiet legger derimot vekt på å vente med å iverksette tiltak inntil man er sikre på at tiltakene har reell effekt.

Hjemme eller ute?

De politiske partiene er splittet i synet på hvorvidt utslippsreduksjonene skal gjøres «hjemme eller ute». Ifølge Kyoto-protokollen er Norge forpliktet til å gjøre «en vesentlig del» av utslippsreduksjonene nasjonalt. Alternativet er å benytte de såkalte Kyoto-mekanismene. Norge kan kjøpe kvoter eller gjennomføre prosjekter som reduserer utslippene i andre industriland, eller gjennomføre prosjekter som reduserer utslippene i utviklingsland gjennom den grønne utviklingsmekanismen (CDM). Den norske debatten har i hovedsak dreid seg om bruk av CDM. 
 
Verken Bondevik- eller Stoltenbergregjeringene har ønsket å gi en presis tolkning av hva «en vesentlig del» innebærer. Både Sosialistisk Venstreparti (SV), Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF) har imidlertid programfestet at minst halvparten av Norges utslippsreduksjoner i den første Kyoto-perioden fra 2008-2012 skal gjøres nasjonalt. Arbeiderpartiet har over lang tid avvist å tallfeste hvor stor del som skal gjøres hjemme.
 
I klimaforliket (se neste avsnitt) har stortingsflertallet blitt enige om å redusere de nasjonale klimagassutslippene med 15 til 17 millioner tonn. Det innebærer, ifølge klimaforliket, at to tredeler av utslippsreduksjonene gjøres hjemme. Da beregnes imidlertid utslippsreduksjonene i forhold til de totale utslippene i år 2020 – ikke i forhold til utslippene i 1990, slik man vanligvis regner. Ifølge forsker Per Ove Eikeland ved Fridtjof Nansens Institutt vil andelen som gjøres hjemme bli mellom 40 og 53 prosent hvis man sammenligner med 1990, slik man vanligvis gjør.

Klimaforliket

I klimaforliket av 17. januar 2008 kom SV, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Venstre, KrF og Høyre til enighet om St.meld. nr. 34 (2006-2007), Norsk klimapolitikk, den såkalte klimameldingen. Klimameldingen tar for seg de kortsiktige og langsiktige klimapolitiske målene, samt en rekke tiltak nasjonalt og ikke minst internasjonalt.
 
Målet med klimaforliket var å skape et bredt politisk flertall som vil bestå på lang sikt – uansett hvilke partier som etter valgene i 2009 og 2013 skulle komme til å sitte i regjering. Slik ønsket politikerne å skape en stabil og forutsigbar klimapolitikk over tid. Klimaforliket kan imidlertid bidra til at den norske klimapolitiske debatten utelukkende fokuserer på uenighetene mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene om alvoret i klimaproblemet og hvorvidt Norge trenger en klimapolitikk eller ikke, istedenfor å fokusere på hva Norges klimapolitikk bør bestå i. Det er for eksempel svært usikkert om tiltakene stortingsflertallet ble enige om i klimaforliket er tilstrekkelige til å nå utslippsmålene på kort og mellomlang sikt.

Andre politiske målsettinger

Klimapolitikk berører mange andre høyt prioriterte politikkfelt som økonomisk politikk, distriktspolitikk, samferdselspolitikk og olje- og energipolitikk. Klimapolitikk kan komme i konflikt med andre politiske målsettinger – og også andre miljøpolitiske mål som klassisk naturvern. Klimameldingen og klimaforliket er imidlertid basert på at klimapolitikk i liten grad står i motsetning til andre politiske målsettinger. Det er dermed ikke klart hva stortingsflertallet vil prioritere hvis klimapolitiske mål kommer i konflikt med arbeidsplasser, naturvern eller oljevirksomheten i Norge. SV, Venstre, Senterpartiet og KrF ønsker for eksempel å redusere utvinningstakten i norsk oljeutvinning, mens Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet ønsker fortsatt høy utvinningstakt.

Klimapolitikk som valgkampsak?

Klimapolitikk står definitivt langt høyere oppe på dagsorden i dag enn for bare få år siden, men det er heller ingen tvil om at klimapolitikk nådde toppen av den politiske dagsordenen i 2007 – blant annet med utdelingen av Nobels fredspris til FNs klimapanel (IPCC) og Al Gore. Men selv i «klimatoppåret» 2007 nådde ikke klima opp som valgkampsak i kommune- og fylkestingsvalget.
 
I 2008 var oppmerksomheten om klimapolitikk mindre enn i 2007, og klimaforliket i 2008 kan dessuten ha bidratt til å dempe den politiske debatten om norsk klimapolitikk. Det er med andre ord langt fra sikkert at klimapolitikk blir en av valgkampens store saker. På den annen side vil oppmerksomheten om klimapolitikk sannsynligvis øke igjen i 2009 på grunn av den forestående klimakonferansen i København i desember 2009, og dermed kan klimapolitikk komme til å seile opp som en viktig valgkampsak.

Kilder

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no