Del

Klima 5-2009

Må bli enige om å kutte utslipp

En hel verden har håp for FNs klimakonferanse i København. Målet er en internasjonal avtale som alle kan godkjenne og som fører til faktiske kutt i CO2-utslippene. Resultatet kan bli enighet om å bli enige når USAs nye administrasjon har Kongressen i ryggen.

Verdens CO2-utslipp må bremses kraftig. Og det internasjonale klimasamarbeidet må resultere i en avtale som sørger for at dette skjer. Men før den tid må forhandlerne vite at avtalen faktisk kan iverksettes. Og rike nasjoner og utviklingslandene må bli enige om en rettferdig fordeling av byrdene.
 
Klima har bedt CICEROs direktør Pål Prestrud og forskningsleder Tora Skodvin ved CICERO om å fortelle om sine forventninger til klimaforhandlingene i København i desember. Pål Prestrud har som leder av CICERO Senter for klimaforskning fulgt klimaforhandlingene tett siden lenge før de formelle samtalene startet under FNs klimakonvensjon. Tora Skodvin er statsviter med forhandlingsteori og USAs klimapolitikk blant sine hovedarbeidsfelter.
 
DIREKTØR PÅL PRESTRUD, CICERO SENTER FOR KLIMAFORSKNING:
Hva kan vi håpe på som konklusjon fra Klimakonvensjonens partsmøte i København i desember?
 
– Vi må håpe at vi får en avtale som kan avløse Kyoto-protokollen og gi oss det internasjonale instrumentet som kan samle verdens nasjoner om å kutte de globale utslipp av klimagasser på sikt. Selv om en ny avtale ikke skulle bidra til at vi får så store utslippskutt som er nødvendige for å redusere risikoen for farlige klimaendringer, vil uansett en avtale om forpliktende samarbeid, med de muligheter det gir for innskjerping av forpliktelsene gjennom videre forhandlinger, være å foretrekke framfor alternativene.
 
Hva blir avgjørende for hvorvidt vi får en ny global klimaavtale som kan ratifiseres av så mange som mulig?
 
– USA sitter fortsatt med nøkkelen til en løsning. Posisjonene i forhandlingene blant de sentrale aktørene virker for øyeblikket fastlåste. Formelt sett er det ikke store endringer i USAs posisjon. Slik endring vil vi eventuelt først få se når USA har klarlagt sin nasjonale klimapolitikk i Kongressen. Det vil ikke skje før København.
 
Er FN den riktige arenaen for å løse verdens klimautfordringer, eller finnes der andre arenaer som du har større tro på?
 
– FN er utvilsomt viktig for å få på plass et globalt avtaleverk. Ingen andre institusjoner eller samarbeidsordninger kan erstatte FN på dette området. Men FN alene kan neppe løse verdens klimaproblemer. Direkte samarbeid mellom de største utslippslandene som G2 (Kina og USA) og G17/G20 (land som står for mer enn 80 prosent av utslippene) vil utvilsomt også kunne gi avgjørende bidrag. Eventuelle resultat fra slike samarbeid bør imidlertid få sitt globale uttrykk gjennom FN. Alenegang fra disse landene vil kunne medføre skadelige konflikter. Regionalt samarbeid som vi har sett i Europa, Stillehavet og andre steder, og i andre institusjoner enn FN, vil også kunne gi avgjørende bidrag til internasjonalt samarbeid.
 
Hva er konsekvensene dersom man ikke får på plass en ny avtale – eller en skisse til en ny avtale – i København i desember?
 
– Konsekvensene vil være at det ikke lenger eksisterer et forpliktende internasjonalt samarbeid om utslippskutt. I verste fall vil vi kunne komme i en situasjon der land og regioner som tar klimaproblemet med forskjellig grad av alvor, står mot hverandre og innfører handelsrestriksjoner mellom landene for å beskytte egne økonomier.
 
I hvilken grad legger forhandlerne forskningsresultater til grunn når de forhandler om et nytt klimaregime? Er det ditt inntrykk at forhandlerne erkjenner at utslippskutt må starte umiddelbart for å unngå farlige klimaendringer?
 
– Mitt inntrykk er at mange forhandlere er godt oppdaterte på den naturvitenskapelige siden av klimaproblemet og skjønner godt hvilke utfordringer vi står overfor når det gjelder forholdet mellom størrelsen på utslippskutt, verdens energibehov og utslippsbaner. Merkelig nok kan det se ut for at forhandlerne er dårligere oppdaterte på den forskningen som foregår om det internasjonale samarbeidet, internasjonal politikk og virkemidler.
 
 
FORSKNINGSLEDER TORA SKODVIN, CICERO SENTER FOR KLIMAFORSKNING:
Hva kan vi håpe på som konklusjon fra Klimakonvensjonens partsmøte i København i desember?
 
– Jeg tror ikke vi får en avtale som er klar for ratifikasjon etter Københavnmøtet. Det er viktig å være klar over at det er store motsetninger mellom nøkkelaktører og at mulighetsrommet i forhandlingene er veldig lite. Derfor må vi regne med at uansett hva man kommer fram til i København, så vil det være langt unna forskeres anslag for hvilke utslippsreduksjoner som er nødvendige for å forhindre farlige menneskeskapte forstyrrelser av klimasystemet. Slik sett må forhandlingene i København ses som begynnelsen snarere enn slutten på en komplisert forhandlingsprosess.
 
Hva blir avgjørende for hvorvidt vi får en ny global klimaavtale som kan ratifiseres av så mange som mulig?
 
– Per i dag er det stor avstand i de store landenes posisjoner på viktige spørsmål, som for eksempel utslippsmål på mellomlang sikt (2020) og finansieringsordninger for tiltak i utviklingsland. For å komme fram til en avtale må disse motsetningene løses gjennom kompromisser og fleksible løsninger. Det vil kreve tid og kan gå på bekostning av ambisjonsnivået i avtalen.
 
Er FN den riktige arenaen for å løse verdens klimautfordringer, eller finnes der andre arenaer som du har større tro på?
 
– Klimaendringer er et problem av en så omfattende karakter at FN må være involvert. Men FN må også være flinke til å nyttiggjøre seg innspill fra andre arenaer. Obamas initiativ Major Economies Forum, som er en møteplass for verdens 17 største økonomier, er ett eksempel på en arena der klimaproblemet diskuteres. Også i G8 og G20 har klimaproblemet vært diskutert.
 
Hva er konsekvensene dersom man ikke får på plass en ny avtale – eller en skisse til en ny avtale – i København i desember?
 
– Det trenger ikke være dramatisk om man ikke kommer fram til en avtale i desember. Vi må være forberedt på at dette kommer til å tid, og vi må prøve å få så mye som mulig ut av København-møtet slik at videre forhandlinger blir mest mulig effektive.
 
Hvor avgjørende er USAs rolle i de internasjonale klimaforhandlingene, og kan vi forvente overraskelser fra Obama-administrasjonen?
 
– USA spiller en veldig viktig rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. Den amerikanske delegasjonens forhandlingsmandat kommer til syvende og sist fra den amerikanske Kongressen og derfor kan vi ikke forvente store overraskelser i København. Dersom Obama-administrasjonen skulle komme med overraskelser under COP 15, for eksempel i retning av mer ambisiøse forpliktelser enn det Kongressen legger til grunn, ville det egentlig være bekymringsfullt fordi det kan vanskeliggjøre Senatets godkjenning av en eventuell avtale i framtiden.
 

Sist oppdatert: 19.10.2009

FASTLÅST. – USA sitter fortsatt med nøkkelen til en løsning, og vi vil ikke se noen endring i USAs posisjon før de får klarlagt den nasjonale klimapolitikken i Kongressen, sier direktør Pål Prestrud ved CICERO Senter for klimaforskning. Foto: Lillian JonassenFASTLÅST. – USA sitter fortsatt med nøkkelen til en løsning, og vi vil ikke se noen endring i USAs posisjon før de får klarlagt den nasjonale klimapolitikken i Kongressen, sier direktør Pål Prestrud ved CICERO Senter for klimaforskning. Foto: Lillian Jonassen
EN BEGYNNELSE. – Forhandlingene i København må ses som begynnelsen snarere enn slutten på en komplisert forhandlingsprosess, sier forskningsleder Tora Skodvin ved CICERO Senter for klimaforskning. Foto: Petter HaugnelandEN BEGYNNELSE. – Forhandlingene i København må ses som begynnelsen snarere enn slutten på en komplisert forhandlingsprosess, sier forskningsleder Tora Skodvin ved CICERO Senter for klimaforskning. Foto: Petter Haugneland

Veien til København

  • 1990 FNs klimapanels (IPCC) første hovedrapport legger grunnlaget for forhandlinger om en internasjonal klimakonvensjon.
  • 1992 FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC) blir undertegnet på Verdenskonferansen om jordas miljø og utvikling i Rio.
  • 1995 Partene i Klimakonvensjonen møtes for første gang til forhandlinger i Berlin (COP 1) og vedtar mandat for videre forhandlinger om en folkerettslig bindende avtale om regler for utslipp fra industrilandene. Samme år ferdigstiller IPCC sin andre hovedrapport, som danner det vitenskapelige grunnlaget for de videre samtalene.
  • 1996 På Klimakonvensjonens andre partsmøte i Genève (COP 2) uttrykker USA for første gang en tydelig oppfatning om at jorda står overfor et klimaproblem, og de går inn for en bindende avtale.
  • 1997 Kyoto-protokollen vedtas i Kyoto, Japan (COP 3). Avtalen omfatter tallfestede forpliktelser om utslippskutt for industrilandene; i praksis minst 5 prosent kutt i perioden 2008 til 2012 sammenlignet med utslippstall for 1990.
  • 1998 I Buenos Aires (COP 4) blir partene i Klimakonvensjonen enige om en Buenos Aires Action Plan med frister for å gjøre ferdig arbeidet med Kyoto-mekanismene.
  • 1999 Møtene i Bonn (COP 5) blir betegnet som optimistiske, men de får ingen konkrete resultater, og peker først og fremst fram mot neste års møter.
  • 2000 I Haag (COP 6) ender møtene med uenighet mellom EU og USA, et brudd, en tenkepause og nye samtaler som ikke fører noen vei.
  • 2001 Et detaljert regelverk for gjennomføring av Kyoto-protokollen vedtas i Marrakesh, Marokko (COP 7).
  • 2002 I møter i New Delhi (COP 8) blir partene ferdige med regler for rapportering og kontroll under Kyoto-protokollen.
  • 2003 I Milano (COP 9) vedtas blant annet regler og definisjoner for hvordan skogtiltak kan innlemmes i den grønne utviklingsmekanismen, klimafondet SCCF og fondet for de minst utviklede landene.
  • 2004 Det tiende partsmøtet i FNs klimakonvensjon i Buenos Aires (COP 10) konkluderer med at uformelle samtaler om tiden etter Kyoto-protokollens virkeperiode kan starte i mai 2005.
  • 2005 Kyoto-protokollen trer i kraft – uten at USA har godkjent avtalen. Under det 11. partsmøtet i Montreal (COP 11) blir partene enige om at videre og strengere forpliktelser er nødvendig etter Kyoto-protokollens virkeperiode 2008 – 2012. USA går på overtid med på å vurdere en dialog om framtidige strategier.
  • 2006 Møtene i Nairobi (COP 12) kommer ikke i havn med tidsplanen for en ny klima-
    avtale etter Kyoto-protokollen
  • 2007 Under møtene på Bali (COP 13) blir det lagt en plan for løpet mot en arvtaker etter Kyoto-protokollen – The Bali Road Map.
  • 2008 Kyoto-protokollens virketid begynner i 2008. Klimakonvensjonens møter i Poznan (COP 14) i desember konkluderer først og fremst med et arbeidsprogram fram mot møtene i København i 2009.
  • 2009 Forslag til framtidig avtaletekst diskuteres i møter gjennom året. En avtale som gjelder etter Kyoto-protokollens virketid fra 2012, skal framforhandles under Klimakonvensjonens 15. partsmøte i København (COP 15).

Målet og middelet

Samtaler mellom partene i FNs klimakonvensjon bygger på vitenskapelige konklusjoner fra FNs klimapanel – IPCC. Ifølge IPCC kan en global temperaturøkning på to grader eller mer gi farlige klimaendringer. Til nå har temperaturøkningen siden førindustriell tid vært på 0,7 grader. For å begrense oppvarmingen til to grader, må verden kutte utslippene av klimagasser med opptil 80 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Det er bred enighet blant partene innenfor FNs klimakonvensjon om at de rike landene sitter med ansvaret for den globale oppvarmingen og derfor først må redusere utslippene av klimagasser. Men samtidig øker nå utslippene dramatisk i store utviklingsland som Kina og India. Dette er en utvikling som et framtidig avtaleverk må ta opp.

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no