Del

Klima 1-2011

Suksess i Cancun

Her er tre viktige årsaker til at statsledere og forhandlere feiret Cancun-avtalene som en suksess, selv om de ikke klarte å vedta en arvtaker til Kyoto-protokollen.

For det første var det en seier i seg selv at møtet endte med et vedtak. Etter den konfliktfylte forhandlingsrunden i København var det nødvendig med enighet i Cancun for å gjenopprette tilliten til at FN-prosessen har en rolle å spille for å løse klimaproblemet.
 
De globale FN-forhandlingene sikrer alle land en stemme og deltakelse i transparente prosesser, også de minste og ofte mest sårbare landene. Det gir unik legitimitet til disse forhandlingene. Mange av ministrene sa i sine taler under høynivådelen at de fryktet at nok et resultatløst møte ville ødelegge tilliten til prosessen. Lettelsen var derfor stor da forhandlerne kunne legge København bak seg og gå videre mot 2011 med fornyet tillit og lavere konfliktnivå mellom partene.
 
Det mexicanske vertskapet, og spesielt COP-president Patricia Espinosa, fikk velfortjent hyllest for å ha gjennomført møtet på en svært konstruktiv måte. Spesielt viktig var det at Espinosa la en ny tolkning av konsensusavgjørelse til grunn. Like før hun klubbet vedtaket igjennom, mot Bolivias protester, sa hun at «konsensus betyr enighet, ikke enstemmighet. Spesielt ikke at ett land skal ha vetorett mot noe alle andre er enige om». Indias miljøvernminister, Ramesh, opphøyet henne til gudinne i gledesrusen etterpå.

Forankret tidligere løfter

For det andre var det viktig at resultatene fra København-møtet, nå ble forankret i Klimakonvensjonen. Dette er viktig fordi alle store utslippsland lovet å gjennomføre utslippskutt eller redusere utslippsveksten, men disse løftene ble ikke formelt vedtatt i København.
 
Nå må alle store økonomier, også USA, Kina og India, rapportere inn kutt eller tiltak de skal gjennomføre innen 2020. Målet er å holde den globale oppvarmingen på mindre enn to grader celsius sammenlignet med førindustrielt nivå.
Partene er også enige om å måle, rapportere og verifisere sine tiltak. Dette er et første skritt på veien mot å fjerne det uheldige skillet mellom såkalte annex 1-land og alle andre land, som ble innført med Kyoto-protollen. Annex 1-land er de industrialiserte land som var medlem av OECD i 1992, pluss land med overgangsøkonomier som Russland samt øst- og sentraleuropeiske land.
 
Konsekvensen av skillet mellom annex 1-land og alle andre stater var at store deler av verdens utslipp falt utenfor avtalen, og at forholdsvis rike land som Sør-Korea, Singapore og Mexico ikke fikk noen forpliktelser.
Gjennom alle forhandlingsrundene siden 1997 har kanskje dette skillet vært det største hinderet for å få til en effektiv klimaavtale og en hovedgrunn til at USA aldri kunne ratifisere Kyoto-protokollen. Cancun-avtalene åpner dermed for at prinsippet om «felles men differensierte forpliktelser» kan få en ny tolkning, som innebærer at en større prosentdel av verdens klimagassutslipp kan bli utsatt for en eller annen form for tiltak. Det kan føre til en mer effektiv klimaavtale på sikt.

Økt realisme

For det tredje ser det nå ut til at en større grad av realisme har slått rot i forhandlingene. Helt siden Klimakonvensjonen ble vedtatt i 1992, har mange hatt urealistiske forventninger til at en omfattende, effektiv og juridisk bindende klimaavtale skal bli vedtatt på neste COP. De fleste innser nå at det vil ta mange år før vi har en god avtale.
Forhandlerne har åpnet for en ny type prosess, hvor landene selv skal rapportere inn hvor store utslippskutt de anser som realistiske fram mot 2020. Det ligger an til en skrittvis utvikling med vekt på måloppnåelse, gjensidig innsyn og kontroll. De langsiktige utslippsmålene er lagt bort, og fokus er flyttet til å verdsette de små, men nødvendige framskrittene.
 
Opprettelsen av et grønt klimafond (administrert av Verdensbanken) for finansiering av klimatiltak i fattige land og opprettelsen av en mekanisme for teknologioverføring var slike viktige skritt. Videre var det positivt at REDD+, en mekanisme for skogbevaring, ble vedtatt i Cancun.

Fortsatt Kyoto-konflikt

Det er imidlertid fortsatt langt fram til en ny juridisk bindende avtale, selv om Cancun var et viktig steg i riktig retning. Når forhandlerne møtes igjen i Durban i Sør-Afrika, vil de stå overfor store utfordringer. Kravet om videreføring av Kyoto-protokollen kommer til å skape konflikter, så lenge G77-landene og Kina står hardt på for en ny forpliktelsesperiode for annex 1-land. Samtidig har Japan og Russland gitt klar beskjed om at de ikke blir med på en ny Kyoto-periode. Canada og Australia vil heller neppe bli med.
 
Forhandlerne vil på nytt måtte ta opp spørsmålet om juridiske forpliktelser bare skal gjelde annex 1-land eller alle store utslippsland. Som et resultat av denne grunnleggende uenigheten er det også usikkert om partene klarer å bli enige om å gjøre Cancun-avtalene juridisk bindende.

Republikanske kjepper i hjulene

En annen utfordring er USAs begrensede mulighet til å forplikte seg. Etter republikanernes valgseier i USA i november får president Obama en vanskelig jobb med å skaffe seg ryggdekning i Kongressen for å etterleve Cancun-avtalene.
 
Det er flertall for å kutte i utgifter og subsidier i neste års statsbudsjett, noe som kan ramme blant annet finansielle overføringer til Klimafondet og satsing på lavkarbonteknologi. Det er også en utbredt klimaskepsis blant de påtroppende representantene i Kongressen, noe som kan gjøre utslippskutt vanskelig. Uten USA i en troverdig rolle i de internasjonale klimaforhandlingene er det lite sannsynlig at Kina, India og andre store u-land vil gå med på en juridisk bindende avtale som ligner på Cancun-tekstene. Mest sannsynlig vil forhandlingene fortsette i flere år framover, ikke bare i FN-regi, men også på andre arenaer, som G-20 og Major Economies Forum.

Sist oppdatert: 16.02.2011

HYLLET. Klimakonvensjonens generalsekretær Christiana Figueres, COP16-president Patricia Espinosa og Klimakonvensjonens visedirektør Richard Kinley blir hyllet under avslutningsseremonien i Cancun. Foto: UNFCCCHYLLET. Klimakonvensjonens generalsekretær Christiana Figueres, COP16-president Patricia Espinosa og Klimakonvensjonens visedirektør Richard Kinley blir hyllet under avslutningsseremonien i Cancun. Foto: UNFCCC
CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no