Del

Klima 3-2011

Kronikk: Statkraft: Grønn innovasjon eller trygg vannkraft?

Nå skal Statkraft bli en global vannkraftkjempe og et batteri for Europa.

Av Anne Raaum Christensen

Hva skal Statkraft egentlig drive med?

Alvorlige klimautfordringer og et økende behov for ren energi har stilt Statkraft overfor nye muligheter og store valg. Det statseide kraftselskapet har historisk kun produsert strøm av vannkraft, men i 2009 la Statkraft fram en offensiv strategi for satsing på innovasjon og nye produksjonsteknologier. Allerede året etter ble imidlertid store deler av strategien skrinlagt, og Statkraft annonserer nå at de ønsker å satse på en ny gullalder for norsk vannkraft. Denne artikkelen trekker fram faktorene som påvirket Statkraft til å bli et stadig mer offensivt og differensiert selskap på 2000-tallet, og belyser samtidig noen av årsakene til at selskapet søkte tilbake til sitt kjerneområde vannkraft i 2010.

100 år med vannkraft – og 15 år med liberaliserte markeder

Statkrafts historie er uløselig knyttet til vannkraftteknologien, og i mange tiår var det lite aktuelt å stille spørsmål om hva selskapet skulle «drive med». Staten kjøpte sin første foss i 1895, og forløperne til dagens Statkraft har gjennom tiår opparbeidet seg store produksjonsressurser, stor magasineringskapasitet og omfattende teknisk og hydrologisk kompetanse. Etter hvert har Statkraft også tilegnet seg omfattende økonomi- og markedskompetanse; Norge var et av de første landene i verden som liberaliserte sin energisektor. Kombinasjonen av disse to fordelene – vannkraft med stor magasinkapasitet og tidlig kjennskap til frie markeder – gjorde at Statkraft på slutten av 90-tallet ble gradvis mer offensivt og utadvendt. Selskapet hadde mulighet til å tjene gode penger på kraftutveksling med kontinentet, og etablerte seg som både produsent og markedsaktør i land som Tyskland og Storbritannia. I dag er Statkraft den største produsenten av strøm fra vannkraft i Europa.

Klima for nye teknologier

Et mer utadvendt Statkraft ble i økende grad opptatt av ny teknologi og andre energikilder enn vannkraft. Gjennom oppkjøp og investeringer i nye geografiske markeder og teknologier vokste Statkraft seg større på 2000-tallet. En sentral del av bakgrunnen for dette var klimapolitikken som ble vedtatt i Europa på denne tiden – både på EU-nivå og i de enkelte landene. I 2003 vedtok EU et system for klima-kvotehandel. Dette ble styrket i 2008, med klart signal om at energi basert på fossile ressurser skal bli dyrere å produsere i framtiden. I 2007 ble det vedtatt at 20 prosent av EU-landenes energibruk skal komme fra fornybare energikilder innen 2020, og stadig flere land opprettet støtteregimer for fornybar energi. Statkraft reagerte gjennom hele 2000-tallet med entusiasme på EUs politikk, og i selskapets årsrapport fra 2007 står det: «EUs mål om 20 prosent fornybar energi innen 2020 betyr at kraftproduksjonen fra fornybare kilder kan komme til å dobles fram mot 2020. Med Statkrafts utgangspunkt representerer dette en eventyrlig vekstmulighet.»

Selskapet investerte i gasskraft, vindkraft, solkraft og mer vannkraft, og flere innovasjonsprosjekter ble satt i gang. En egen innovasjonsavdeling ble opprettet i 2007, og det vokste fram et internt ønske om å ha en fot innenfor flere markeder. En skulle ikke lenger være kun et «traust vannkraftselskap», men heller kommunisere utad at man satset på «morgendagens løsninger» og flere nye fornybare energiformer. I 2009 vedtok selskapet en enorm vekststrategi fram mot 2015, og i pressemeldingen sto det blant annet: «Statkraft legger videre opp til et omfattende forsknings- og innovasjonsprogram for morgendagens energiløsninger og satsing på nye fornybare energikilder som solkraft, bølgekraft, tidevannskraft, saltkraft og flere.»

Pendelen svinger?

Statkrafts planer for økt differensiering og innovasjon på 2000-tallet møtte imidlertid flere hindringer – både internt i selskapet og eksternt. Til tross for gjennomslag i viktige deler av konsernledelsen, møtte forkjemperne for et mangfoldig Statkraft også mye motbør. Kulturen og identiteten i selskapet er i stor grad knyttet til Statkraft som en administrator av Norges vannressurser. Hvorfor skulle et vellykket vannkraftselskap risikere skattebetalernes penger på innovasjon av nye og uprøvde teknologier? Det var tidvis vanskelig for innovasjonsavdelingen å få gjennomslag for nye ideer og prosjekter i organisasjonen.

Investeringer i nye og ukjente teknologier ble også vanskeliggjort av de norske rammebetingelsene for fornybar energi. Disse har vært uforutsigbare og ustabile gjennom hele perioden, og støttesystemene har ikke vært tilstrekkelig ambisiøse til å sikre lønnsomheten i nye prosjekter. Spesielt utsettelsene av et grønt sertifikatmarked skapte frustrasjon i Statkraft. Parallelt med dette har statens utbyttepolitikk vært begrensende. Staten henter hvert år ut store summer fra Statkrafts overskudd, noe som har gjort det vanskelig å videreutvikle selskapet og investere i nye teknologiprosjekter. Strategien for 2009–2015 ble derfor etterfulgt av en søknad om økt egenkapital og redusert statlig utbytte.

Satser på en ny gullalder for norsk vannkraft

Svaret fra regjeringen lot vente på seg, og det ble gjort flere endringer i Statkraft i 2010. Det ble klart at for å få gjennomslag for strategien i regjeringen – og for å sikre støtte internt i selskapet – måtte den slankes. Bård Mikkelsen gikk i 2010 av som konsernsjef etter ni år, og en ny konsernledelse tok over. Det ble vedtatt en ny, innstrammet strategi med vekt på konsernets kjernekompetanse. I løpet av kort tid solgte Statkraft seg ut av solenergiprosjekter og nedskalerte planene for vindkraft og fjernvarme. Flere innovasjonsprosjekter ble stanset eller satt på vent – særlig innenfor bølge- og tidevannskraft, og innovasjonsavdelingen ble slanket og besluttet flyttet til Trondheim. 

Innstramningene falt i god jord hos regjeringen, og i desember i fjor styrket den Statkrafts egenkapital. Selskapet skal nå investere 83 milliarder i fornybar energi fram mot 2015. Disse pengene vil i all hovedsak bli brukt på å utvikle Statkraft til en global vannkraftkjempe og et batteri for Europa. Statkraft skal hovedsakelig satse på sin historiske komparative fordel – stor magasinkapasitet og god kjennskap til frie markeder. Når de europeiske landene nå investerer i sol og vind, mener selskapet at behovet for norsk vannkraft blir større enn noen gang. Regulerbar norsk vannkraft kompenserer for disse nye ustabile energiformene, og ifølge Statkraft kan fleksibiliteten økes ytterligere – blant annet ved å utvikle pumpekraftteknologien. Det er med andre ord vannkraft Statkraft først og fremst skal drive med – og den offensive satsingen på innovasjon og nye teknologier kan bli en parentes i selskapets lange historie.

Basert på masteroppgaven «Emissions Trading and Statkraft – How EU climate policy has affected Europe''s largest renewable energy company», skrevet av Anne Raaum Christensen 2010, publisert av Fridtjof Nansens Institutt.

Les også artikkelen Norge som Europas grønne batteri i Klima 3/2011

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no