Del

Klima 4-2011

Tilpasning er også subjektivt

For mange mennesker handler klimaendringer om tallfesting av endringer i for eksempel temperatur eller nedbør. Men tilpasning til klimaendringer dreier seg om mye mer enn hvordan værmønsteret vil endre seg.

– De tekniske aspektene ved tilpasning er viktige – men ikke uten at vi forstår prosessen omkring hvordan og hvorfor folk tilpasser seg og hva slags tilpasning de prioriterer, sier professor Karen O’Brien ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
 
Sammen med forskere i prosjektet «Responding to Climate Change: The Potentials of and Limits to Adaptation in Norway (PLAN)» har O’Brien undersøkt hvordan ulike verdier og virkelighetsoppfatninger påvirker hvordan vi forholder oss til tilpasning.
 
Hva tenker folk?
Den røde tråden i PLAN-prosjektet er en helhetlig tilnærming, og alle deler av prosjektet handler om hvordan og hvorfor tilpasning skjer i samfunnet.
– Vi trenger å lære om folks subjektive oppfatning av verden, om hvordan de oppfatter klimaendringer og om hva de legger vekt på, for å forstå respons, mangel på respons og konflikter som oppstår. Det er forskjell mellom det å ha kapasitet til å tilpasse seg og det å faktisk gjøre det, sier O’Brien.
 
– Hva skiller forskningen i PLAN-prosjektet fra annen forskning på området klimatilpasning?
– PLAN er opptatt av både objektive og subjektive aspekter ved tilpasning, altså hva som blir gjort og hvem som har hvilke roller og hvordan for eksempel kultur, verdier og overbevisninger påvirker tilpasning. 
 
– Du sa da PLAN-prosjektet startet opp, at dere skulle legge vekt på problemstillingen menneskelig sikkerhet?
– De fleste forholder seg til mange typer problemer. Mange mener at klimaendringene ikke er den største bekymringen deres. Og folk og samfunn tilpasser seg som oftest til endringer rent generelt. Vi ønsker å finne ut hvordan disse tilpasningene påvirker menneskelig sikkerhet for både nåværende og framtidige generasjoner.
 
Viktige ildsjeler
Prosjektlederne i de seks delprosjektene i PLAN rapporterer i denne utgaven av Klima om funnene sine. Mange av dem legger stor vekt på den viktige rollen som engasjerte enkeltpersoner spiller i arbeidet med å sette klimatilpasning på agendaen i norske kommuner.
 
– Hva skal til for at engasjementet smitter over til større grupper og til resten av samfunnet?
– Mange tilpasningsstudier finner at ildsjeler spiller en viktig rolle. Dette er mennesker som både har en visjon og en idé om at de faktisk kan gjøre noe. Disse kan inspirere andre til å handle. Men engasjementet hos samfunnet som helhet er avhengig av hvorvidt vi kan utvikle og støtte ledere i alle aldre, på alle nivåer og i alle sektorer. Utdanning er viktig, men det er også viktig å presentere en positiv visjon, som gjør at folk kan se hvordan de kan forme framtida.
 
Bli kjent med PLANs delprosjekter:
Tilpasning i Lebesby, Hammerfest og Vestvågøy
Tilpasning i en norsk fjellbygd
Kultur- og strukturforskjeller i strømnettbransjen
Uklar ansvarsplassering hindrer tilpasning
Tilpasning og betydning av verdier
Klimatilpasningsplanlegging krever mer enn kunnskap

Tilpasning i Lebesby, Hammerfest og Vestvågøy

Mens fiskere er vant til å tilpasse seg tilgangen på fisk, er bønder i Nord-Norge bekymret for tørrere sommer og våtere høst.
 
Hvordan påvirker økonomiske, sosiale og kulturelle forhold lokalsamfunnene i Nord-Norges evne til å tilpasse seg klimaendringene? Forskere ved CICERO Senter for klimaforskning har gjennomført feltarbeid i tre lokaliteter i Nord-Norge: Lebesby, Hammerfest og Vestvågøy. Målet har vært å lære mer om hvordan bønder, fiskere og kommuneforvaltning berøres av nåværende og framtidige klima- og miljøendringer. Forskerne har også sett på hvordan ulike faktorer påvirker aktørenes tilpasningskapasitet. Dette inkluderer bruk av forskjellige former for kunnskap, økonomiske og politiske rammebetingelser, demografisk utvikling og kulturelle forhold. Som grunnlag for å diskutere framtidige konsekvenser av klimaendringer fikk de ulike sektorene nedskalerte klimaprojeksjoner produsert av Meteorologisk institutt.
 
Fiskerne observerer endringer i viktige fiskeslags utbredelse, men har få problemer med å tilpasse seg disse endringene. Generelt var fiskerne mer bekymret for økonomiske forhold og rekruttering til yrket enn for klimaendringer. De regnet ikke med at de var sårbare for framtidige klimaendringer: «Vi står han av», sier de – og viser til at de er vant til at klima- og ressursforholdene endrer seg.
Bøndene observerer en forlengelse av vekstsesongen, noe de ser positivt på. Samtidig er de bekymret for våtere høst og tørrere sommer, som fører til problemer med innhøsting og reduserte avlinger.
I kommunene i prosjektet har de vært opptatt av å planlegge for ekstreme værhendelser. Både Hammerfest og Lebesby har investert i skredforebyggende tiltak, og noen av kommunene planlegger for at havet kan stige i framtida.
Forskningsresultatene viser også betydningen av ildsjeler for et lokalsamfunns evne til tilpasning. Både i kommunene og i primærnæringene ble det understreket at enkeltpersoners engasjement var vesentlig for evnen til å håndtere utfordringer. Videre viser prosjektet at vitenskapelig kunnskap om klimaendringer, i form av klimaprojeksjoner, ikke i seg selv danner grunnlag for tilpasning.
 
PLAN, delprosjekt: Konteksten for klimatilpasning i Norge
Prosjektleder: Grete K. Hovelsrud ved CICERO Senter for klimaforskning. Teksten er skrevet av Halvor Dannevig.
 

Tilpasning i en norsk fjellbygd

Til tross for rikdom, solide institusjoner og demokratiske politiske prosesser er klimatilpasning i Norge langt fra en enkel og oversiktlig prosess, og tilpasningen har sjelden nøye planlagte og rettferdige utslag.
 
Hvordan organiserer gårdbrukere tilpasningen til klimavariasjoner gjennom sosiale relasjoner og ved bruk av lokalkunnskap? Forskere ved Universitetet for miljø- og biovitenskap og Universitetet i Oslo har valgt Øystre Slidre som case, fordi dette er en bygd der både turisme og jordbruk, de to viktigste økonomiske aktivitetene, drives på grensen til fjellklima.
Hvordan folk tar beslutninger for å takle varierende snøforhold og en kort vekstsesong, er viktig for kapasiteten for å tilpasse seg klimaendringer over lengre tid. Husholdningens daglige beslutninger er viktig for å kunne drive i et slikt klima, og slike beslutninger er helt avhengige av lokalkunnskap om vær og vekstforhold, samt uformelle sosiale relasjoner for å få tilgang til utstyr og arbeidskraft. Slike relasjoner fortsetter å være viktige til tross for en økende formalisering av driften og storskaladrift. Nedgangen i antall folk involvert i landbruk svekker imidlertid fleksibiliteten til sosiale nettverk og samarbeidsrelasjonene, og dermed potensielt også tilpasningskapasiteten.
Hvordan folk tilpasser seg klimavariasjoner og sosiale og økonomiske endringer, varierer veldig mellom husholdninger, avhengig blant annet av deres verdenssyn, verdier og livssituasjon. Mens enkelte spesialiserer og ekspanderer produksjonen for å kunne fortsette å drive under stadig dårligere økonomiske betingelser, er det andre som i økende grad tar arbeid utenfor gårdsdriften, for eksempel i turismenæringen eller byggebransjen. Tilpasninger skjer gjennom forhandlinger mellom varierende og noen ganger motstridende lokale interesser. I tillegg blir husholdningers og lokalsamfunnets tilpasninger påvirket av prosesser på flere nivåer og gir uforutsigbare og noen ganger overraskende utslag.
 
PLAN, delprosjekt: Lokal klimatilpasning: Institusjonell læring, nettverk og kunnskap
Prosjektleder er Siri Eriksen ved Universitetet for miljø- og biovitenskap.
 

Kultur- og strukturforskjeller i strømnettbransjen

I Norge er beslutninger om strømnettet kortsiktige og snevert økonomisk forankret. Svenskene tenker derimot bredere og mer langsiktig, for eksempel ved å sikre strøm-
forsyningen mot ekstremvær.
 
Forskere ved Fridtjof Nansens Institutt (FNI) har sammenlignet evnen til å tilpasse seg et endret klima i strømnettbransjen i Sverige og Norge. Kapasiteten for å tilpasse seg er i begge land påvirket av liberaliseringsreformer på nittitallet. Spesielt legger prosjektet vekt på to hovedfaktorer: Offentlig styring gjennom formell struktur som regelverk, ansvarsforhold og reguleringsmodeller på den ene siden, og bransjens kultur på den andre.
FNI finner til dels store forskjeller mellom de to ellers ganske like landene. Mens den norske reguleringsmodellen i stor grad er rettet mot økonomisk effektivitet, finner vi i Sverige en modell som er mer nyansert og retter seg mot flere mål. Dette leder til et bedre grunnlag for å bygge robuste nett i Sverige enn i Norge. Bransjekulturen forsterker dette bildet. Mens beslutninger i Norge i stor grad må legitimeres i økonomisk lønnsomhet med kortsiktig horisont, har svenskene større rom for å tenke videre. Andre hensyn teller der i større grad med; vi finner en systemtankegang, der andre hensyn med et videre perspektiv bringes inn, og tidshorisonten beslutningene skal gjelde, synes også noe lengre.
Disse forskjellene har historiske årsaker og manifesterer seg i konkrete forskjeller når det gjelder investeringer og tilpasningskapasitet. For eksempel finner man at det i Sverige er rom for å grave ned utsatte deler av distribusjonsnettet, fra luftledninger til kabler under bakken. Dette er et robusthetstiltak som skal sikre den svenske strømforsyningen mot ekstremvær, trefall og ising. Slike tiltak er det i Norge verken kulturell aksept for eller rom for innenfor inneværende reguleringsmodell, noe som viser en forskjell i tilpasningskapasitet.
 
PLAN, delprosjekt: Nye offentlige styringsformer og energisektorens tilpasningskapasitet til klimaendringer
Prosjektleder er Tor Håkon Inderberg ved Fridtjof Nansens Institutt.
 

Uklar ansvarsplassering hindrer tilpasning

Byutviklere vet at vi trenger klimatilpasning, men uten konkrete pålegg blir lite gjort. Engasjerte enkeltindivider kan imidlertid være viktige pådrivere.
 
Byutvikling og byplanlegging involverer en rekke ulike aktører. Alt fra planmyndigheter og kommunaltekniske etater til utbyggere, grunneiere og eventuelle kjøpere og beboere er med å påvirke hvordan byer vokser og utvikler seg. For at vi skal få til en klimatilpasset byutvikling, må disse aktørenes handlinger koordineres. Forskere ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR) har studert hvordan de ulike aktørene i byplanlegging sine handlinger er koordinert, og hvordan koordineringsformen påvirker klimatilpasningsarbeidet. De fem norske byene Ålesund, Fredrikstad, Sarpsborg, Bodø og Hammerfest er blitt studert – og i disse byene finner vi innslag av tre ulike styrings- eller koordineringsformer i byutviklingen: Hierarkisk koordinering foregår gjennom pålegg og kontroll, koordinering foregår gjennom tilbud og etterspørsel i markedet – og koordinering foregår gjennom frivillig deltakelse i ulike former for nettverk, slik som for eksempel samarbeidet Framtidens byer.
 
Jevnt over finner vi at aktørene i byutvikling er oppmerksomme på behovet for klimatilpasning, men at det likevel gjøres lite. En hovedårsak later til å være mangelen på hierarkisk styring, noe som fungerer som en propp i klimatilpasningsarbeidet. I fravær av tydelig ansvarsplassering venter de ulike aktørene på hverandre. Utbyggere venter med å innføre tiltak til kommunen kommer med pålegg, og kommunen venter med å gi pålegg til staten kommer med overordnede retningslinjer.
 
Vi observerte ingen etterspørsel etter klimatilpassede bygninger, og markedets prismekanisme fremmet derfor heller ikke klimatilpasset byutvikling. I den grad klimatilpasning foregikk, var det stort sett motivert gjennom deltakelse i frivillige klimanettverk, eller fordi sentralt plasserte enkeltindivider med beslutningsmyndighet var opptatt av temaet. Vi så også at høy klimabevissthet og profesjonelle standarder hos blant annet arkitekter og vanningeniører var en viktig pådriver i klimatilpasningsarbeidet.
 
PLAN, delprosjekt: Tilpasning til klimaendring i byplanlegging og havnefrontutbygging
Prosjektleder er Marte Winsvold ved NIBR.
  

Tilpasning og betydning av verdier

Klimatilpasning innebærer å utfordre mange menneskers virkelighetsoppfatning og verdisyn.
 
Klimatilpasning handler om hvordan individer og grupper forholder seg til informasjon om klimaendringer i hverdagen og hvorvidt de kommer til å bruke informasjonen.
Menneskeskapte klimaendringer kan utfordre verdensoppfatningen vår. For eksempel tror mange at mennesket ikke kan endre klimaet eller at vi alltid vil kunne tilpasse oss. Noen tror også at høyere temperatur uansett vil være fordelaktig for Norge.
 
Dette betyr at tilpasning omfatter mer enn en liste med strategier og tiltak. Det handler også om å stille spørsmål ved overbevisninger og antakelser om framtida og om hvordan mennesket kan påvirke resultatene.
Nøkkelpersoners verdier og interesser betyr mye, ved at de lager normene som kan legge til rette enten for samarbeid eller  for konflikt omkring tilpasning.
 
Verdiene og virkelighetsoppfatningen hos mange aktører og kulturen hos institusjoner endrer seg. Men endringene er ikke ensartede, noe som fører til mange ulike – og noen ganger motstridende – mål og interesser, som påvirker eller hemmer tilpasningen.
 
Lederskap på alle plan i samfunnet er nøkkelen til å sette i gang klimatilpasning, og ildsjeler spiller en viktig rolle.
Klimaendringer er utfordrende. For mange av de som skal ta beslutninger og iverksette klimatilpasningstiltak, er det vanskelig å ta til seg kompleksiteten, usikkerheten og ikke-lineariteten som kommer fram i vitenskapelige studer. Vitenskapelig informasjon om klimaendringer må derfor være målrettet med tanke på verdisyn og virkelighetsoppfatning. For at informasjonen skal være relevant, må man ta hensyn til både sosial kontekst og individuelle og kollektive oppfatninger.
 
Vi trenger nye måter å kommunisere klimaendringer på, og vi trenger en ny type klimaledelse for å lette klimatilpasningen. Derfor må vi også forstå mye mer om hvordan individer og grupper tenker om endring. Tilpasning til klimaendringer innebærer at vi må tilpasse oss ideen om at vi kan endre framtida.
 
PLAN, prosjekt: Identifisering og evaluering av klimatilpasningens begrensninger i Norge.
Prosjektleder er Karen O’Brien ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
 

Klimatilpasningsplanlegging krever mer enn kunnskap

 
Forhandlinger, møter og medvirkning er vel så viktige som selve planproduksjonen.
 
Klimatilpasning er nært knyttet til samfunnsmessige problemstillinger som beredskap, økonomisk utvikling og befolkningsendringer. Kompleksiteten i klimaproblemet innebærer at den kunnskap om problemer og tiltak vi til enhver tid besitter, ikke nødvendigvis er tilstrekkelig eller gir sikre svar på hva som bør gjøres. I tillegg berører klimaendringene en rekke samfunnsområder lokalt, regionalt og nasjonalt, og derfor er koordinering på tvers av sektorer og forvaltningsnivåer essensielt.
 
Verktøy basert på integrerte geografiske informasjonssystemer (GIS) kan støtte planleggingsprosessene ved å gi nyttige utgangspunkt for diskusjoner av konsekvensene av et endret klima og for drøfting av mulige tiltak. GIS er et godt verktøy for å sammenfatte, analysere og håndtere klimaproblemer.
 
Forskning i PLAN-prosjektet viser imidlertid at tradisjonelle GIS-applikasjoner har en tendens til å forhåndsdefinere omfanget av klimautfordringer ved å begrense de data som kan registreres eller måten utfordringene presenteres på. Dermed blir enkelte perspektiver ved klimatilpasning – som for eksempel forebyggingsarbeid knyttet til ekstremvær – privilegert, mens andre – som samfunnssårbarhet blant enkelte befolkningsgrupper – blir marginalisert.
 
Det er nesten umulig å lage en generalisert tilpasningsstrategi for hele Norge. Basert på intervjuer med en rekke aktører har forskere ved Universitetet i Oslo og Universitetet i Bergen imidlertid identifisert to viktige prinsipper for lokal planlegging av klimatilpasning ved hjelp av GIS. For det første er det viktig å involvere en bred gruppe med representative interessenter for å sikre veiledning og målretting gjennom prosessen. For det andre bør tilpasningsplanlegging legge vekt på datautforskning som er en prosess – framfor datapresentasjon som er et produkt.
Ettersom samfunnsplanleggere må forholde seg til en rekke til dels motstridende krav og interesser, har PLAN-forskerne utviklet et rammeverk for medvirkning i GIS-baserte verktøy. GIS anvendt i kombinasjon med internett åpner for en ny kommunikasjonsform, som også innvirker på informasjonsflyten og graden av medvirkning i planlegging.
 
Fleksible forvaltningsmekanismer, som setter ulike aktører i stand til å dele, samle inn og analysere egen kunnskap, og dermed spille aktive roller i problemløsningen, vil gi en bedre forståelse av mulige konsekvenser og et bedre beslutningsgrunnlag på alle samfunnsområder.
 
Delprosjekt 6: Et integrert geografisk informasjonssystem for vurdering av klimaendringer og tilpasningsdyktighet i Norge
Prosjektleder er Karen O’Brien ved Universitetet i Oslo. Teksten er skrevet av Lynn Rosentrater,
stipendiat Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Sist oppdatert: 05.09.2011

ENGASJEMENT. Nøkkelpersoners verdier og interesser betyr mye for utvikling av normer som legger til rette for samarbeid om klimatilpasning. Disse bildene er fra Omstilling Sagene – et lokalt miljøinitiativ i Bydel Sagene i Oslo. Foto: Camilla Skjerve-Nielssen<br><br>
<i>Foto på nettforsiden: PAM Pham/Flickr</i>ENGASJEMENT. Nøkkelpersoners verdier og interesser betyr mye for utvikling av normer som legger til rette for samarbeid om klimatilpasning. Disse bildene er fra Omstilling Sagene – et lokalt miljøinitiativ i Bydel Sagene i Oslo. Foto: Camilla Skjerve-Nielssen

Foto på nettforsiden: PAM Pham/Flickr
CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no