Del

Klima 6-2011

– Ny klimaavtale er mulig

Norge og Australia foreslår nå en plan for å forhandle fram en mer ambisiøs internasjonal klimaavtale. Planen tar utgangspunkt i de kuttene som land har loveti Cancún-avtalen.

Norge og Australia har sendt planen sin til Klimakonvensjonens sekretariat. Forankret i løftene om utslippskutt som ble lagt fram under Klimakonvensjonens 16. partsmøte i Cancún i 2010, skal det fram mot 2015 forhandles fram en avtale som er mer detaljert og formalisert og mer ambisiøs og juridisk bindende. Forslaget fra Norge og Australia framstår som pragmatisk, men har fått en lunken mottakelse blant flere nøkkelaktører.

Fastlåst

Den norsk-australske planen er et forsøk på å komme ut av den fastlåste situasjonen som internasjonale klimaforhandlinger er inne i. Det vanskeligste stridsspørsmålet er hva som skal skje med Kyoto-protokollen når første forpliktelsesperiode løper ut i 2012. Utviklingsland som Kina og India har ikke forpliktelser i Kyoto-avtalen, og krever at den videreføres. De er derfor negativt innstilt til alternativer. På den andre siden står USA, som ikke vil påta seg forpliktelser uten at alle de store utslippslandene gjør det samme. Blant de landene som har forpliktelser under Kyoto-protokollen, er det nå stort sett bare EU, Norge og Sveits som har sagt seg villige til å vurdere en ny Kyoto-periode.
Klimakonvensjonens 15. partsmøte i København i 2009 (COP 15) var siste reelle mulighet til å bli enige om en arvtaker til Kyoto-protokollen når første forpliktelsesperiode utløper. Men COP 15 fikk et lite ambisiøst utfall: Alle store utslippsland ble enige om å rapportere inn frivillige løfter om utslippskutt. Disse ble nedtegnet i Cancún året etter.

To veier

Det norsk-australske forslaget utelukker ikke en oppfølger til Kyoto-protokollen. Norge framhever at det kan brukes enten som et supplement eller som et alternativ til en arvtaker etter dagens avtale. Australia ser imidlertid ut til primært å se på forslaget som et alternativ, noe som har bidratt til en negativ mottakelse fra utviklingsland. De fleste forhandlere innser at det er for sent å få i stand en avtale som kan tre i kraft i 2013. Forslaget legger i stedet opp til en stegvis prosess fram mot 2015, og det har en visjon om en bredere avtale enn Kyoto-protokollen ved at alle store utslippsland påtar seg forpliktelser.
Likevel skilles det mellom mer og mindre utviklede land. Mens rike land skal forplikte seg til tallfestede utslippskutt, skal utviklingsland bare være forpliktet til å gjennomføre visse utslippsreduserende tiltak, uten at det legges begrensninger på totale utslipp. Forslaget spesifiserer ikke hvilke type tiltak det kan dreie seg om. De minst utviklede landene foreslås helt fritatt for forpliktelser.

Konkret prosess

Forslaget legger et løp for en konkret forhandlingsprosess fra Klimakonvensjonens partsmøte i Durban i desember (COP 17) fram til 2015, hvor målet er å utvikle en mer ambisiøs, formalisert og juridisk bindende avtale. Utslippsmål og andre løfter i Cancún-avtalen skal formaliseres og standardiseres, slik at de blir sammenlignbare fra land til land. Det skal også utarbeides retningslinjer for hvordan utslippskutt skal beregnes, slik at det kan verifiseres at land oppfyller sine forpliktelser. Her foreslås det å bygge på det omfattende arbeidet som er gjort under Kyoto-protokollen. Avtalen skal gjøres gradvis mer ambisiøs gjennom en prosess for oppskalering av forpliktelsene. Norge og Australia tror at land vil være villige til å påta seg stadig større forpliktelser gjennom en slik prosess, hvor målet er at aktørene lærer og bygger opp tillit over tid. Hvor realistisk dette er, er et åpent spørsmål. I 2015 skal prosessen resultere i en ny, juridisk bindende protokoll under FNs klimakonvensjon.
 
Den første mottakelsen tyder på at forslaget faller i den etablerte kløften mellom nord og sør i klimaforhandlingene. EU har uttrykt støtte, mens utviklingsland er redd for at forslaget setter Kyoto-protokollen på sidelinjen.
De mest sårbare statene har uttalt at forslaget fra Norge og Australia er for lite og kommer for sent. For eksempel mener Tuvalus forhandlingsleder Ian Fry at planen vil forsinke reell handling, og han beskriver den som en gavepakke til USA. USA hevder på sin side at forslaget svikter, fordi det ikke pålegger store utviklingsland juridisk bindende forpliktelser til kutt. Kritikken som kommer mot et såpass moderat og pragmatisk forslag, er en indikasjon på hvor fastlåste forhandlingene er.

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no