Del

Klima 2-2012

EUs kvotesystem: Reparert – men fortsatt lekk?

Av Jørgen Wettestad

2011 har vært noe av et annus horribilis for EUs kvotesystem, antakelig verre enn våren 2006, da de første offisielt bekreftede utslippstallene fra sektorer og selskaper i kvote-system kom på bordet og viste et overskudd av kvoter. Det ga den gang støtet til en kraftig nedgang i kvoteprisen og fikk mange til å spørre seg om systemet var liv laga. Seinere har ting bedret seg. I 2008 ble et betydelig mer strømlinjeformet og sentralisert kvotesystem vedtatt som en sentral del av den bredere klima- og energipakka. Fra 2013 av skal kvoter som hovedregel auksjoneres, og det skal bli gradvis færre av dem. Det ble også bestemt at salget av 300 millioner kvoter skulle bidra til finansiering av karbonlagring og fornybarprosjekter. Kvotesystemet var tilsynelatende reparert og vitalisert. Men i 2011 har problemene nær sagt stått i kø.
 
Noen hovedting: Sommeren 2011 klaget Den europeiske stålføderasjonen EU-kommisjonen inn for Europaunionens domstol. Industrien mente at Kommisjonen hadde vedtatt altfor tøffe teknologikrav – såkalte benchmarks. Flere østeuropeiske medlemsland fikk medhold av samme domstol i en klage på at Kommisjonen hadde kuttet for mye i disse landenes kvotemengde for perioden 2008–12. Dette bidro – sammen med fortsatte økonomiske krisetider og nedgang i industriproduksjonen og dermed i behovet for kvoter –til et økende overskudd av kvoter for mange industrier og derpå synkende kvotepris. Høsten 2010 kostet EU-kvoter om lag 120 kroner. Et år seinere var prisen halvert. Dette har fått ringvirkninger utover kvotesystemet. Ustabile og til dels lave kvotepriser har svekket trykket på selskaper for at de skal utvikle og ta i bruk metoder for å minske utslippene. Og da Den europeiske sentralbanken i slutten av 2011 solgte den første delen av kvotemengden avsatt for å støtte karbonlagringsprosjekter, så ble inntektene langt mindre enn forventet. Man snakker nå om at kvotepengene bare vil kunne bidra til å få på plass tre–fire prosjekter. Videre har prosessen med å innlemme luftfarten i kvotesystemet fra 2012 av møtt sterk motstand i land som USA og Kina. 
 
Mot slutten av 2011 påpekte flere tunge aktører at systemet står ved en korsvei og faktisk kan havne på skraphaugen. For eksempel har sjefen for det store tyske energiselskapet E. ON nylig uttalt at «kvotesystemet er dødt». Hvordan i all verden har EUs klimaflaggskip kommet så ut av kurs? Globalt har det gått tregt. Mange hadde håpet på gjennombrudd for et globalt avtaleverk i København i 2009, noe som ville gi aktører i EU – og da særlig industrien – en klarere forventning om at globale konkurrenter ikke ville få mer lempelige krav til klimatiltak i tida framover. Dette gjennombruddet kom som kjent ikke. Samtidig strandet president Obamas forsøk på å få vedtatt en strengere klimapolitikk i USA, mer på linje med EU. Likevel: Kjernen er her at EUs ledere ikke har oppnådd den globale ryggdekningen de trenger for å heve EUs klimaambisjoner – og dermed også øke trykket i kvotesystemet. Nasjonalt har finanskrisen forverret seg, og klimaet har havnet lenger nede på den politiske dagsorden.
 
Finnes det så noen botemidler – og er de politisk realistiske? Globalt kan man si at Durban-plattformen i 2011 ga et håp for EU og industrien om at de hittil ganske ensidige tiltakene vil bli matchet av et forpliktende globalt avtaleverk innen «overskuelig framtid». Her er det viktig å understreke usikkerhet, fordi historien så langt har vist klart at globale prosesser er svært tungrodde og lett kan strande. 
 
Klimadirektoratet i EU-kommisjonen og sterke krefter i Europaparlamentet har vært åpne for en ensidig innstramming av kvotemengden i perioden 2013–2020. Inni bildet her kommer også prosessen med å gjøre EUs energieffektiviseringspolitikk mer bindende. Styrket energieffektivisering kan svekke behovet for kvoter ytterligere og dermed atter senke kvoteprisen. Særlig krefter i Europaparlamentet forsøker derfor å bruke denne prosessen som enda et innstrammingsargument. Tunge medlemsland som Tyskland og Storbritannia åpner for å heve EUs mål og dermed skape et strammere kvotesystem. Her kan man nok ane en kanskje litt uvanlig allianse mellom miljøbyråkrater og finansdepartementer. De sistnevnte ser en mulighet for økte inntekter til statskassa knyttet til økt kvotesalg fra 2013, og mer ambisiøse mål vil medføre høyere kvotepriser og dermed økte inntekter.
 
Men kampanjen for å stramme inn kvotemengden har møtt motstand både i EU-organer, blant en del medlemsland og hos sentrale industriaktører. Det er også viktig å være klar over at en slik innstramming uansett må gjennom «EU-kverna» av prosedyrer og vil ta tid å få på plass. En sentral bremsekloss så langt har vært Polen, sannsynligvis støttet av andre østeuropeiske land. Disse landene er veldig avhengige av kull og ser med skepsis på alle miljøkrav som kan fordyre kullet og dermed svekke den økonomiske veksten. En interessant rapport ble presentert i Ungarn i 2011. Den påpekte at finansministrene vil få mye mer å rutte med hvis kvoteprisen går opp. Kanskje slike regnestykker etter hvert kan overbevise Polen også? I et Europa i finanskrise er det mest sannsynlig lite annet enn håndfaste, materielle argumenter som kan få til reell bevegelse. Eventuelt kombinert med ekstremvær og en «klimakrise». Men det er tvilsomt om skiftende vær virkelig kan mobilisere bredt og tungt, à la den effekten ulykken ved Fukushima-kraftverket i Japan har hatt på Tyskland. Hvis man etter hvert kan få til kobling av disse systemene, så kan man i beste fall se for seg et globalt klimasamarbeid nedenfra og opp, utenfor flomlysene og retorikken som har preget de kostbare og tungrodde globale forhandlingsrundene.

Sist oppdatert: 20.03.2012

KVOTETRØBBEL. Vil avtaleverket holde? EUs kvotesystem er blitt omtalt som dødt, men artikkelforfatteren tror systemet vil overleve. Foto: Europakommisjonen
KVOTETRØBBEL. Vil avtaleverket holde? EUs kvotesystem er blitt omtalt som dødt, men artikkelforfatteren tror systemet vil overleve. Foto: Europakommisjonen
CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no