Del

Klima 4-2012

Kreml mangler klimavisjon

Russland flyter på gamle, avsluttede synder i den internasjonale klimapolitikken. Sånn kan det neppe fortsette.

Da Sovjetunionen brøt sammen i 1991 fulgte økonomiske nedgangstider, med det til følge at regionens klimagassutslipp ble kraftig reduserte. I 1998 var energibruken i Russland en tredel lavere enn i 1990. Dermed har landet kunne hvile på at utslippene ligger godt under nivået i 1990 som er referanseåret i de internasjonale klimaforhandlingene.
 
Karbonintensivt
En ny artikkel av Anna Korppoo ved Fridtjof Nansens Institutt og Adnan Vatansever i Energy and Climate Program ved Carnegie Endowment for International Peace beskriver hvordan Russland befinner seg i utkanten av den internasjonale klimapolitikken samtidig som landets karbonintensitet er svært høy. Landet har et stort utslipp av klimagasser per produserte enhet, og kunne ha store fordeler ved å føre en mer praktisk innrettet klimapolitikk.
 
Korppoo og Vatansever peker på skritt som russerne kunne ta for å komme tilbake på banen. Slike skritt kan for eksempel være å følge opp målene som ble skissert under Klimakonvensjonens 15. partsmøte i København i 2009, å innføre et nasjonalt kvotehandelsystem som kan fungere som en bro til kvotehandel internasjonalt, eller å videreutvikle det såkalte «Russian Proposal» fra klimaforhandlingene i 2011 – et forslag som omfatter prosedyrer for hvordan flere land kan påta seg frivillige forpliktelser.
 
Ikke overraskende koker også Russlands håndtering av klimautfordringene ned til politisk vilje. Og til tross for påminnelser om klimaendringene i form av en ekstrem hetebølge i 2010 og flom som førte til nærmere 150 dødsfall i 2012, gjenstår det å se om Kreml anser klimasaken for å være virkelig viktig.
 
Utslipp
Russland er verdens fjerde største utslipper av klimagasser, etter USA, Kina og India. I 2010 slapp russerne ut 2.202 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Utslippene knyttet bare til forbrenning av brensel var større enn alle utslippene i Sentral- og Sør-Amerika til sammen. Likevel var Russlands utslipp i 2010 fortsatt 34,2 prosent under 1990-utslippene. Til sammenlikning har verdens totale utslipp økt med 43 prosent siden 1990. Russland kan også vise til en svært langsom økning i utslippene sammenliknet med utviklingsland i økonomisk vekst. Dette blant annet fordi Russlands økonomiske vekst har foregått i servicenæringene og ikke i tung industri, fordi industrianlegg har blitt mer effektive – og ikke minst fordi oljeprisen har vært høy. Likevel er ikke verdenssamfunnet imponert over russerne.
 
Karbonsluk og tikkende karbonbombe
Minst to særtrekk ved Russland gjør landet viktig i verdens totale karbonregnskap: Landet har verdens største kapasitet til å ta opp karbon i de enorme skogene. Samtidig anslår man at omtrent halvparten av lagret karbon i jordsmonnet på nordlige halvkule befinner seg i permafrost i regionen. Avskoging og tinende permafrost kan dermed få store konsekvenser for verdens håndtering av klimaproblemet.
 
Hvordan er så holdningene til å takle klimautfordringen i Russland? Ifølge Anna Korppoo og Adnan Vatansever føler ikke politikerne i landet særlig behov for å dempe klimapåvirkningen. Og noe press fra folk flest om å ta affære finnes knapt nok. Mange ser fram til de positive effektene av klimaendringene, og skepsisen til hvorvidt klimaendringene er menneskeskapte er sterk.
 
Heller ikke debatten om historisk ansvarsfordeling i det internasjonale klimaarbeidet har slått godt an i Russland. Dersom verdens nasjoner skal ta ansvar i henhold til de utslippene som har bidratt til oppvarmingen til nå, ligger Russland tynt an. Sovjetunionen var verdens nest største utslippsnasjon helt fram til kollapsen i 1991. Men det offisielle Russland tar avstand fra dette historiske ansvaret fordi skadeeffekten av klimagassutslipp var ukjent i mesteparten av det 20. århundret.
 
Russlands standpunkt er at verdens utslipp ikke kan kuttes tilstrekkelig mye uten at de store, nye økonomiene inkluderes. Dette er et syn de deler med mange land – både rike og fattige. Korppoo og Vatansever peker imidlertid på at landet har lite å tape på å gå inn som en mer aktiv deltaker i det internasjonale klimaarbeidet. Ikke minst fordi følgene av klimaendringer vil merkes tidlig i denne delen av verden.
 

Sist oppdatert: 06.09.2012

POLITIKK ETTERLYSES. Russland har alt å vinne på å bli en mer aktiv aktør i det internasjonale klimaarbeidet. Det gjenstår imidlertid å se hvor viktig styresmaktene anser klimasaken for å være. Foto: alex lichtenberger/Flickr<br><br>
Forsidebilde: Jon Richter/Flickr

POLITIKK ETTERLYSES. Russland har alt å vinne på å bli en mer aktiv aktør i det internasjonale klimaarbeidet. Det gjenstår imidlertid å se hvor viktig styresmaktene anser klimasaken for å være. Foto: alex lichtenberger/Flickr

Forsidebilde: Jon Richter/Flickr
FNI-forsker Anna Korppoo leder NORKLIMA/prosjektet «Russian climate policy: Domestic dynamics and international ramifications». I artikkelen «A Climate Vision for Russia. From Rhetoric to Action» gjør hun sammen med Adnan Vatansever i Energy and Climate Program ved Carnegie Endowment for International Peace rede for hovedutfordringene for en russisk klimapolitikk, Russlands utslippsstatistikk og landets rolle i de internasjonale klimaforhandlingene. FNI-forsker Anna Korppoo leder NORKLIMA/prosjektet «Russian climate policy: Domestic dynamics and international ramifications». I artikkelen «A Climate Vision for Russia. From Rhetoric to Action» gjør hun sammen med Adnan Vatansever i Energy and Climate Program ved Carnegie Endowment for International Peace rede for hovedutfordringene for en russisk klimapolitikk, Russlands utslippsstatistikk og landets rolle i de internasjonale klimaforhandlingene.
CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no