Bookmark and share

Cicerone 1-2005

Veien til Kyoto-protokollen

Den 16. februar ble Kyoto-protokollen endelig rettslig bindende for de landene som har godkjent den. Men veien til et internasjonalt samarbeid om klimagassreduksjoner har vært lang.

Når Kyoto-protokollen nå har trådt i kraft betyr det at blant annet Norge må begrense sine utslipp av klimagasser i perioden 2008 til 2012. Til tross for at Kyoto-protokollen bare går et lite steg i retning av å gjøre noe for å dempe klimaproblemet, har det tatt lang tid å komme fram til denne internasjonale klimaavtalen.

Klimaproblemet får oppmerksomhet

I 1990 kom FNs klimapanels (IPCC) første hovedrapport. Denne rapporten førte til stor oppmerksomhet om faren for menneskeskapte klima­endringer. To år etter ble FNs rammekonvensjon om klimaendring (UNFCCC), populært kalt Klimakonvensjonen, undertegnet på Verdens­konferansen om jordas miljø og utvikling (Earth Summit) i Rio de Janeiro. Klimakonvensjonen slo blant annet fast at industrilandene måtte gå foran og redusere sine utslipp av klimagasser først, før det ville bli aktuelt med for­pliktelser for utviklingslandene. I tillegg nedfelte Klimakonven­sjonen et langsiktig mål om å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlige menneskeskapte klimaendringer. Konvensjonen er ikke rettslig bindende, men har fungert som et rammeverk for videre klimaforhandlinger.

Partene til Klimakonvensjonen (nesten alle medlemsland i FN) møttes for første gang til klimaforhandlinger i Berlin i 1995. Dette var det første partsmøtet under Klimakonvensjonen, forkortet COP 1 (Conference of the Parties). Siden 1995 har det vært et partsmøte hvert år utenom i 2001 da vanskelige forhandlinger gjorde at man måtte avholde to partsmøter. I 1995 kom også FNs klimapanels andre hovedrapport. På det andre partsmøtet (COP 2) i Genève i 1996, gikk USA for første gang inn for en bindende avtale om klimatiltak.

Signeres av USA

Resultatene av forhandlingene som startet i Berlin ble til Kyoto-protokollen. I desember 1997 signerte partene til Klimakonvensjonen, inkludert USA, avtalen som skulle begrense industrilandenes utslipp av klimagasser. Industrilandene skulle samlet sett redusere sine utslipp med 5 prosent i perioden 2008-2012 i forhold til utslippene de hadde i 1990. Norge fikk innenfor dette lov til å øke sine utslipp med 1 prosent.

Men for at Kyoto-protokollen skulle bli rettslig bindende, måtte den godkjennes av de ulike landenes nasjonalforsamlinger i minst 55 partsland. Dette kravet ble fort innfridd på grunn av godkjenning fra mange utviklingsland uten forpliktelser. I tillegg måtte avtalen godkjennes av industriland med utslippsforpliktelser som til sammen sto for minst 55 prosent av utslippene i 1990. Dette kravet så ut til å bli vanskelig å innfri da USAs president George W. Bush i 2001 trakk landet fra Kyoto-avtalen. Den eneste måten kravet kunne innfries på, var om Russland ratifiserte Kyoto-protokollen. Etter mye om og men bestemte Russland seg i fjor for å gjøre dette. Den 16. februar 2005 trådde Kyotoprotokollen offisielt i kraft.

Partsmøtene hvert år etter 1997 har for det meste gått med til å forhandle fram et praktisk regelverk for gjennomføringen av Kyoto-protokollen. For å innfri sine forpliktelser mer effektivt kan landene under Kyoto-protokollen bruke tre fleksible mekanismer (se Til salgs: Ett tonn CO2).

Disse mekanismene går i hovedsak ut på at et land eller en bedrift kan betale for utslippsreduksjoner som er foretatt av andre. Siden denne formen for miljøtiltak er forholdsvis ny, har det krevd mye arbeid for å få reglene på plass. Først under COP 7 i den marokkanske byen Marrakesh i 2001 ble reglene for gjennomføring, rapportering og evaluering av landenes utslippsreduksjoner ferdig.

Etter Kyoto

For å nå målet til Klimakonvensjonen om å forhindre farlige menneskeskapte klimaendringer må man i framtiden redusere utslippene av klimagasser i mye større omfang enn det som legges opp til i Kyoto-protokollen. I Kyoto-protokollen stadfestes det at man skal starte forhandlinger om hva som skal skje etter første forpliktelsesperiode, det vil si etter 2012, i løpet av 2005. Blant annet EU og Norge har siden COP 8 i New Dehli prøvd å få i gang samtaler om nye forpliktelser etter Kyoto. Men utviklingslandene, med støtte fra USA, har til nå vært svært lunkne til å i det hele tatt snakke om bindende utslippsforpliktelser. Under det hittil siste partsmøtet COP 10 i Buenos Aires i fjor var en uforpliktende workshop om temaet det eneste man klarte å få til.

Last updated: 21.02.2005

FEIRING. Kyoto-protokollen ble feiret med marsipankake i Oslo den 16. februar. (Foto: Petter Haugneland)FEIRING. Kyoto-protokollen ble feiret med marsipankake i Oslo den 16. februar. (Foto: Petter Haugneland)
Internasjonale forhandlinger

Siden slutten av 1980-årene har forskere, diplomater og statsledere diskutert internasjonalt samarbeid om å begrense utslippene av CO2 og andre klimagasser. Forhandlingene om politiske tiltak organiseres av FNs klimasekretariat i Bonn. De viktigste avtalene er Klimakonvensjonen fra 1992 og Kyoto-protokollen fra 1997. Et viktig vitenskapelig grunnlag for klimaforhandlingene legges av FNs klimapanel (IPCC) som ble opprettet i 1988.

CICERO
CICERO, P.O. Box. 1129 Blindern,
N-0318 Oslo, NORWAY
Visiting adress: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Editor:
Christian Bjørnæs
Web editor:
Eilif Ursin Reed
Phone:
+47 22 85 87 50
E-mail:
post@cicero.oslo.no>