Bookmark and share

Cicerone 1-2005

Til salgs: Ett tonn CO2

I januar startet både EU og Norge opp med hvert sitt kvotemarked for CO2-utslipp. Men hva er egentlig kvotehandel og hva er poenget?

Når myndighetene ønsker å redusere utslipp av skadelige stoffer, pleier de normalt å innføre forbud, utslippsbegrensninger eller avgifter på utslippene. Siden 1991 har Norges hovedvirkemiddel i klimapolitikken vært en CO2-avgift som skal redusere utslippene av klimagassen CO2.

Tradisjonelle miljøtiltak

Problemet med tradisjonelle virkemidler som forbud og utslipps­begrensninger er at man ikke nødvendigvis reduserer utslippene i de bedriftene der det er billigst å gjøre dette. Tiltakene blir dermed mindre kostnadseffektive for samfunnet. Avgifter kan derimot gi en kostnadseffektiv løsning om avgiftssatsene settes likt for alle utslippskilder. Problemet med avgifter er at man ikke kan sikre et absolutt tak på totalutslippene.

Mest miljø for pengene

For å få mest miljø for pengene og ha kontroll på totalutslippene har man i den internasjonale klimapolitikken innført en ny type miljøtiltak som skal hjelpe til med å redusere utslippene billigst mulig. Dette gjøres ved å opprette et internasjonalt marked for handel med utslippstillatelser eller utslippskvoter fra 2008. EU og Norge har bestemt seg for å tyvstarte med hvert sitt ”nasjonale” kvotemarked fra 2005.

Tildeling av kvoter

Et slikt nasjonalt kvotemarked går i enkelthet ut på at myndighetene setter en grense for hvor mye klimagasser hver bedrift som deltar i kvotemarkedet har lov til å slippe ut i en viss periode. Så fordeler myndighetene utslippskvoter tilsvarende det totale tillatte utslippsnivået. Utslippstillatelsene kan deles ut gratis etter hva hvert enkelt bedrift har sluppet ut før, eller gjennom auksjonering til høystbydende.

Handel med kvoter

Prisen på en utslippskvote blir avgjort av markedet og vil blant annet avhenge av hvor mange kvoter myndighetene deler ut og hvor billig de involverte bedriftene klarer å redusere utslippene.

En bedrift som kan redusere utslipp billigere enn den gjeldene kvoteprisen vil gjøre dette. De utslippskvotene som bedriften da har til overs kan selges til en annen bedrift som ikke kan redusere utslippene like billig. På slutten av perioden må bedriftene levere inn utslippskvoter for utslippene sine. De som ikke har nok utslippskvoter, kan straffes med for eksempel bøter.

Pilot-marked

For å komme i gang raskest mulig har altså EU og Norge bestemt seg for å innføre hvert sitt tidlige kvotesystem som skal gjelde for perioden 2005 til 2007. Disse kvotesystemene er mindre omfattende enn hva man planlegger å innføre i Kyoto-protokollens virkeperiode fra 2008 til 2012. I Norge vil 28 bedrifter som står for rundt 10 prosent av klimagass­utslippene bli omfattet av det tidlige kvotesystemet (se tabell). Disse bedriftene måtte søke om utslippskvoter innen 15. januar i år. Innen 15. mars skal Statens forurensingstilsyn (SFT) dele ut gratiskvoter til de kvotepliktige bedriftene for perioden 2005-2007.

Internasjonalt marked fra 2008

Det norske og europeiske kvote­markedet er foreløpig ikke koblet sammen. Fra 2008 vil uansett Norges og EUs system bli indirekte koblet sammen gjennom internasjonal kvote­handel under Kyoto-protokollen. Da kan norske bedrifter handle med bedrifter og andre aktører i andre land.

Grønne mekanismer

I tillegg til internasjonal kvotehandel har man under Kyoto-protokollen to andre mekanismer (se faktaboks) som åpner for koblinger mellom ulike kvotesystemer og land som ikke har forpliktelser under klimaavtalen. Felles gjennomføring gir bedrifter i industriland mulighet til å investere i prosjekter i andre industriland, mens den grønne utviklingsmekanismen gjelder for utviklingsland. Det er meningen at utslippsreduksjoner som oppnås med slike prosjekter kan brukes i et internasjonalt kvotemarked.

Les mer

www.cicero.uio.no/kvoter/

www.sft.no/kvoteregister/

Last updated: 21.02.2005

Faktaboks:

Avtalen fra Kyoto åpner for at landenes utslippsforpliktelser kan møtes på andre måter enn ved å redusere utslippene innenlands. Tre mekanismer skal redusere kostnadene ved å gjennomføre forpliktelsene:

  1. Internasjonal kvotehandel tillater myndighetene i et industriland (eller bedrifter som får tillatelse av staten) å kjøpe og/eller selge deler av den nasjonale utslippskvoten fastsatt i protokollen. Handelen begrenses til industrilandene.

  2. Felles gjennomføring (Joint Implementation - JI) innebærer at et industriland betaler for tiltak som reduserer utslippene i et annet land. Dette vil gi den som betaler rett til å slippe ut mer hjemme, mens vertslandet vil få anledning til å slippe ut tilsvarende mindre.

  3. Den grønne utviklingsmekanismen (Clean Development Mechanism - CDM) åpner for at industrilandene også kan sikre seg utslippskreditter (rett til å slippe ut klimagasser) ved å betale for klimatiltak i utviklingsland som ikke har fått fastsatt utslippskvoter. Samtidig forutsettes det at tiltakene skal bidra til bærekraftig utvikling i mottakerlandet. Det utarbeides et omfattende regelverk for å dokumentere disse klimatiltakene.

Kilde: www.cicero.uio.no/abc

CICERO
CICERO, P.O. Box. 1129 Blindern,
N-0318 Oslo, NORWAY
Visiting adress: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Editor:
Christian Bjørnæs
Web editor:
Eilif Ursin Reed
Phone:
+47 22 85 87 50
E-mail:
post@cicero.oslo.no>