Bookmark and share

Cicerone 6-2006

En håndfull land kan løse klimaproblemet

-Hvis de åtte til ti største landene i verden blir enige om effektive klimatiltak, er problemet langt på vei løst, sier professor Jon Hovi.

På en klimaforskningskonferanse arrangert av forskningsprogrammet RENERGI var temaet blant annet hvordan vi kan få til en effektiv internasjonal klimaavtale. Professor i statsvitenskap Jon Hovi ved Universitetet i Oslo og CICERO Senter for klimaforskning har studert temaet i en årrekke. Han ser mange hindringer for at det internasjonale samfunnet skal klare å dempe klimaproblemet, men har også noen forslag til mulige løsninger.

Videreføre Kyoto-protokollen?

Hovi er tvilende til at en avtale basert på Kyoto-protokollen er veien å gå for å få til et mer effektivt klimasamarbeid.
 
– Kyoto-protokollen har blitt omtalt som en forsiktig start hvor flere land vil slutte seg til etter hvert. Men viktige land som USA og Kina har få insentiver til å slutte seg til en internasjonal klimaavtale basert på Kyoto-protokollen, sier Hovi.
 
Et forslag for å løse problemet med Kyoto-protokollen har vært å koble klima til andre samarbeidsområder som teknologi, handel eller bistand. Men Hovi tror ikke at en slik kobling vil være troverdig. For eksempel er det neppe i Kyoto-landenes interesse å undergrave Verdens handelsorganisasjon (WTO) ved å innføre handelsrestriksjoner mot land som ikke deltar i Kyoto – for eksempel USA. WTOs prinsipp om ikke-diskriminering gjør det dessuten vanskelig å innføre handelsrestriksjoner mot USA og Australia, men ikke mot u-landene – som heller ikke er forpliktet til å redusere sine utslipp.
 
– Dessuten viser historien at en supermakt som USA sjelden gir etter for press, sier Hovi.
 
En annen hindring er at utviklingslandene prioriterer egen økonomisk utvikling. Uansett vil de ikke delta i et forpliktende samarbeid før også USA reduserer sine klimagassutslipp. Også USA vektlegger økonomiske argumenter sterkt og ønsker ikke å delta i en internasjonal avtale der utviklingslandene ikke er med. Et viktig motiv er at amerikansk næringsliv ikke skal miste konkurransekraft.
 
– For å dempe denne hindringen bør man satse på klimatiltak som ikke bremser økonomisk utvikling, råder Hovi.
 
Amerikanerne er også skeptiske til FN-systemet og Hovi mener at en alternativ internasjonal klimaavtale ikke nødvendigvis bør bygges innenfor FN, slik Kyoto-protokollen gjør.

Utgangspunkt i amerikansk klimapolitikk?

Hovi tror en mulig løsning for å få med USA på sikt kan være å ta utgangspunkt i amerikanernes egen klimapolitikk.
 
– USA er ofte mer villig til å samarbeide når de allerede har en nasjonal politikk. For eksempel representerte Montreal-protokollen om beskyttelse av ozonlaget på mange måter en internasjonal forlengelse av reguleringstiltak som allerede fantes i USA. Dermed ble amerikansk næringsliv en pådriver i stedet for en bremsekloss i arbeidet med å få til en internasjonal avtale.
 
Men problemet med denne løsningen er at en nasjonal amerikansk klimapolitikk foreløpig ikke finnes. En slik politikk kan i beste fall sies å være i støpeskjeen.
 
Kyoto-protokollens forpliktelser er kostbare å gjennomføre. Kyoto er derfor avhengig av effektiv håndheving. Håndhevingssystemet som ble innført gjennom Marrakeshavtalen er primært basert på at land som ikke overholder sine forpliktelser i første avtaleperiode skal straffe seg selv ved å redusere utslippene mer enn ellers i andre periode. Problemet er at det ikke er noe som hindrer landet i å utsette straffen – kanskje til evig tid. Dessuten vil uskyldige tredjeparter tape på at straffen gjennomføres. Som potensiell kjøper av kvoter og stor eksportør av fossile brensler vil Norge bli særlig hardt rammet.
 
Hovi mener at det internasjonalt er politisk vanskelig å få til effektive håndhevingsordninger. Av denne grunn kan være fornuftig å satse på en avtale som ikke trenger håndheving.

Avtale som alle ønsker å delta i?

Mange alternativer til Kyoto som tidligere er foreslått er alle avhengige av håndheving. Dette gjelder regionale klimaavtaler, avtaler basert på intensitetsmål og avtaler basert på harmoniserte karbonavgifter. En avtaletype som ikke er avhengig av håndheving er en avtale der partene forplikter seg til å bruke utslippsreduserende teknologi.
 
Supplert med avtaler om teknologiutvikling og teknologioverføring kan en avtale om bruk av utslippsreduserende teknologi sette teknologistandarder i system på en måte som gjør at alle land har interesse av å delta. Dersom det eksisterer nettverkseksternaliteter – det vil si at nytten eller kostnadene avhenger av om andre land også velger samme teknologi – vil hvert land ønske å bruke samme teknologi som andre land. En avtale kan gjøre det mulig å få mange, eller alle land, til å skifte til teknologi med mindre klimautslipp. Grunnen er at jo flere som bruker en viss teknologi, desto mer attraktiv blir den for andre.
 
– Det vil dermed være i landenes interesse å slutte seg til en slik avtale når deltakelsen overstiger et ”vippepunkt”. Dermed vil behovet for håndheving avta med flere deltakere, sier Hovi. I Kyoto er situasjonen omvendt: Jo flere land som blir med, og jo mer omfattende forpliktelser deltakerne har, desto sterkere blir behovet for håndheving.
 
Problemet med en avtale om teknologistandarder er at teknologi som gir betydelige utslippsreduksjoner ikke finnes i dag. Slik teknologi må derfor først utvikles. En avtale om teknologistandarder må derfor suppleres med avtaler om teknologiutvikling og teknologioverføring.
 
– Teknologiavtaler er uansett et svært lovende konsept, konkluderer Hovi.

Last updated: 20.12.2006

Jon Hovi.Jon Hovi.

“Supplert med avtaler om teknologiutvikling og teknologioverføring kan en avtale om bruk av utslippsreduserende teknologi sette teknologistandarder i system på en måte som gjør at alle land har interesse av å delta.”

CICERO
CICERO, P.O. Box. 1129 Blindern,
N-0318 Oslo, NORWAY
Visiting adress: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Editor:
Christian Bjørnæs
Web editor:
Eilif Ursin Reed
Phone:
+47 22 85 87 50
E-mail:
post@cicero.oslo.no>