Bookmark and share

Klima 3-2010

USA og de vanskelige klimaforhandlingene

I de internasjonale klimaforhandlingene blir USA ofte ansett som bremsekloss. Forklaringen ligger i dynamikken og mekanismene i landets politiske institusjoner. Interessekonflikt mellom delstatene har lagt begrensninger på deltakelsen i en internasjonal klimaavtale.

Internasjonale avtaler må ratifiseres av Senatet i USA før de blir bindende. Når Senatet ratifiserer en internasjonal avtale, må politikerne samtidig vise til en nasjonal lov som spesifiserer hvordan forpliktelsene i avtalen skal oppnås, eller vedta en ny lov som kan gjøre dette. Den føderale regjeringen blir dermed ansvarlig for iverksetting av tiltak, og kan saksøkes dersom noen kan påvise at tiltakene ikke er tilstrekkelige for å oppfylle forpliktelsene. På klimaområdet har ikke USA noen lovgivning som effektivt reduserer klimagassutslipp, og dette er en hovedårsak til USAs rolle som motvillig deltaker i klimaforhandlingene.

Karbonintensiv delstatsøkonomi

Gjennom 15 år, siden Klimakonvensjonens første partsmøte (COP 1) i Berlin i 1995 som vedtok mandatet for Kyoto-forhandlingene, har politikerne i USA diskutert nasjonal klimalovgivning. Det ble tidlig klart at dersom USA påtok seg forpliktelser i en internasjonal klimaavtale, ville det være uunngåelig at det ble satt en nasjonal pris på karbon. Det ble samtidig klart at en nasjonal klimalov ville ramme økonomisk viktige aktører som kraftprodusenter, bilindustrien og kull- og oljeindustrien. En pris på karbonutslipp vil føre til økte kostnader for kraftsektoren fordi kull står for om lag femti prosent av elektrisitetsproduksjonen. Bilindustrien og annen kraftintensiv industri vil bli rammet dersom prisene på strøm øker. Det vil også ramme husholdningenes strømregning.  
 
Det er store forskjeller mellom delstatene med hensyn til andel av kull i elektrisitetsproduksjon og -forbruk. Noen delstater, som for eksempel West Virginia, Wyoming, Kentucky og Ohio, får mer enn 80 prosent av strømmen sin fra kullkraftverk, og innbyggere og industri i disse delstatene vil måtte betale mer for strømmen med en klimalov. Andre, som for eksempel Washington, Connecticut, og South Carolina, har mest vannkraft eller kjernekraft. Innbyggere og industri her vil ikke bli hardt rammet av en klimalov. Omtrent halvparten av USAs delstater er svært avhengige av kull, enten som produsent eller forbruker.

Politisk representasjon

Politisk sett har dette stor betydning ettersom hver delstat er representert med to folkevalgte i Senatet, som er ansvarlige for å vedta lover og ratifisere internasjonale avtaler. Senatorer som representerer kull- og industristater har vist seg å ha stabile preferanser gjennom 15 år med klimadebatt, og disse har i meget stor grad gått imot en klimalov som setter en pris på karbonutslipp. Dette gjelder senatorer fra begge politiske partier. Selv om det står i Demokratenes partiprogram at partiet jobber for en sterk klimalov, er det ikke alle demokratene i Senatet som følger partilinjen. En rekke demokrater fra kull- og industristater som Montana, Louisiana, West Virginia, North Dakota, Michigan og Arkansas er villige til å stemme mot sitt eget parti for å forhindre at velgere fra egen valgkrets blir økonomisk rammet. Også blant republikanerne har noen senatorer stemt mot partilinjen. Det republikanske partiet har ikke programfestet målet om en pris på karbonutslipp, og lederne i partiet har vært motstandere. Men likevel har republikanere fra delstater med mye fossilfri kraftproduksjon – for eksempel Maine, Rhode Island, New Hampshire og Arizona – stemt for klimaloven flere ganger. Delstatsinteresser overskygger derfor partitilhørighet i klimadebatten i Senatet.
 
For å få en lov vedtatt i Senatet, trengs et kvalifisert flertall på 60 stemmer for å unngå at motstanderne iverksetter en utvidet debatt som er vanskelig å få avsluttet – såkalt filibustertaktikk. Når vi vet at omtrent 50 senatorer som representerer kull- og industridelstater har store betenkeligheter med å stemme for prissetting av karbonutslipp, ser vi hvorfor USA sliter med å få på plass en klimalov.

Vanskelig nasjonal klimadebatt

Etter at president Bush trakk USA ut av Kyoto-samarbeidet i 2001 har Senatet stemt over klimalovgivning tre ganger. I 2003 og 2005 hadde Republikanerne flertall i begge husene i Kongressen, men republikaneren John McCain fra Arizona og demokraten Joseph Lieberman fra Connecticut klarte ved hjelp av trussel om filibustertaktikk å tvinge fram avstemninger om å innføre et nasjonalt kvotehandelssystem. Begge gangene ble lovforslaget nedstemt, og henholdsvis ti og elleve demokrater fra kull- og industristater gikk imot sitt eget parti og stemte nei. I 2008 hadde Demokratene flertall i både Representantenes hus og Senatet, og klarte å få en klimalov fram til avstemning i Senatet. Men igjen gikk fire demokrater imot partilinjen, mens seks avholdt seg fra å stemme. Loven ble nedstemt.
 
Etter at Obama overtok som president fra 2009, og Demokratene nå har flertall i begge husene i Kongressen, har klimadebatten vært mer intens enn før. Fram mot klimatoppmøtet i København var det Demokratenes mål å få vedtatt en klimalov som kunne bane veien for USAs deltakelse i en ny internasjonal klimaavtale. Det gikk som kjent ikke. Selv med en president som setter klimaspørsmålet høyt på agendaen, og et solid flertall i Kongressen, er det fortsatt delstatsinteressene som overskygger partitilhørighet for demokratene i klimasaken. Utover våren i år har senatortrioen bestående av demokraten John Kerry fra Massachusetts, republikaneren Lindsey Graham fra South Carolina og nå uavhengige Joseph Lieberman fra Connecticut arbeidet med å sy sammen et kompromissforslag som tar hensyn til og kompenserer for negative økonomiske virkninger i kull- og industridelstater av en klimalov. Et slikt kompromiss har som mål å vinne over nok stemmer i Senatet, men har foreløpig ikke lyktes.
 
Konsekvensen av at USA ikke får vedtatt en nasjonal klimalov ser vi tydelig i de internasjonale klimaforhandlingene. Så lenge klimaloven ikke er på plass har USA begrenset mulighet til å forplikte seg til en ny internasjonal klimaavtale.
 

Last updated: 31.05.2010

KULL. Omtrent halvparten av USAs delstater er svært avhengige av kull, enten som produsent eller forbruker. En pris på karbon vil ramme disse statene hardt.<br><br>

PROSJEKT: Bargaining for non-participation? Two level games and U.S. behavior in the climate negotiations:
<br><BR>
For at det internasjonale klimaregimet skal bli mer effektivt er bred deltakelse nødvendig. Dette treårige forskningsprosjektet ved CICERO har analysert dynamikken og mekanismene i de nasjonale politiske institusjonene som legger begrensninger på USAs deltakelse i det internasjonale klimasamarbeidet. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med PIK- Potsdam Institute for Climate Impact Research og Columbia University.
Prosjektleder er Jon Hovi ved CICERO Senter for klimaforskning.KULL. Omtrent halvparten av USAs delstater er svært avhengige av kull, enten som produsent eller forbruker. En pris på karbon vil ramme disse statene hardt.

PROSJEKT: Bargaining for non-participation? Two level games and U.S. behavior in the climate negotiations:

For at det internasjonale klimaregimet skal bli mer effektivt er bred deltakelse nødvendig. Dette treårige forskningsprosjektet ved CICERO har analysert dynamikken og mekanismene i de nasjonale politiske institusjonene som legger begrensninger på USAs deltakelse i det internasjonale klimasamarbeidet. Prosjektet er gjennomført i samarbeid med PIK- Potsdam Institute for Climate Impact Research og Columbia University. Prosjektleder er Jon Hovi ved CICERO Senter for klimaforskning.
CICERO
CICERO, P.O. Box. 1129 Blindern,
N-0318 Oslo, NORWAY
Visiting adress: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Editor:
Christian Bjørnæs
Web editor:
Eilif Ursin Reed
Phone:
+47 22 85 87 50
E-mail:
post@cicero.oslo.no>