Kvotehandel som klimatiltak
I januar 2005 startet både EU og Norge opp med hvert sitt kvotemarked for CO2-utslipp.
Fra 2008 skal Norges kvotesystem innlemmes i EUs kvotedirektiv.
Når myndighetene ønsker å redusere utslipp av skadelige stoffer, pleier de normalt
å innføre forbud, utslippsbegrensninger eller avgifter på utslippene. Siden 1991
har Norges hovedvirkemiddel i klimapolitikken vært en CO2-avgift som
skal redusere utslippene av klimagassen CO2.
Tradisjonelle miljøtiltak
Problemet med tradisjonelle virkemidler som forbud og utslippsbegrensninger er
at man ikke nødvendigvis reduserer utslippene i de bedriftene der det er billigst
å gjøre dette. Tiltakene blir dermed mindre kostnadseffektive for samfunnet. Avgifter
kan derimot gi en kostnadseffektiv løsning om avgiftssatsene settes likt for alle
utslippskilder. Problemet med avgifter er at man ikke kan sikre et absolutt tak
på totalutslippene.
Mest miljø for pengene
For å få mest miljø for pengene og ha kontroll på totalutslippene har man i den
internasjonale klimapolitikken innført en ny type miljøtiltak som skal hjelpe til
med å redusere utslippene billigst mulig. Dette gjøres ved å opprette et internasjonalt
marked for handel med utslippstillatelser eller utslippskvoter fra 2008. EU og Norge
har bestemt seg for å tyvstarte med hvert sitt ”nasjonale” kvotemarked
fra 2005.
Kvotehandel kan gi mest miljø for pengene og samtidig kontroll på totalutslippene.
Tildeling av kvoter
Et slikt nasjonalt kvotemarked går i enkelthet ut på at myndighetene setter en grense
for hvor mye klimagasser hver bedrift som deltar i kvotemarkedet har lov til å slippe
ut i en viss periode. Så fordeler myndighetene utslippskvoter tilsvarende det totale
tillatte utslippsnivået. Utslippstillatelsene kan deles ut gratis etter hva hvert
enkelt bedrift har sluppet ut før, eller gjennom auksjonering til høystbydende.
Handel med kvoter
Prisen på en utslippskvote blir avgjort av markedet og vil blant annet avhenge av
hvor mange kvoter myndighetene deler ut og hvor billig de involverte bedriftene
klarer å redusere utslippene.
En bedrift som kan redusere utslipp billigere enn den gjeldene kvoteprisen vil gjøre
dette. De utslippskvotene som bedriften da har til overs kan selges til en annen
bedrift som ikke kan redusere utslippene like billig. På slutten av perioden må
bedriftene levere inn utslippskvoter for utslippene sine. De som ikke har nok utslippskvoter,
kan straffes med for eksempel bøter.
Pilot-marked
For å komme i gang raskest mulig har EU og Norge innført
hvert sitt tidlige kvotesystem som skal gjelde for perioden 2005 til 2007. Disse
kvotesystemene er mindre omfattende enn hva man planlegger å innføre i Kyoto-protokollens
virkeperiode fra 2008 til 2012. I Norge vil 28 bedrifter som står for rundt 10 prosent
av klimagassutslippene bli omfattet av det tidlige kvotesystemet. Disse bedriftene
måtte søke om utslippskvoter. Statens forurensingstilsyn (SFT) deler ut gratiskvoter
til de kvotepliktige bedriftene for perioden 2005-2007.
Internasjonalt marked fra 2008
Det norske og europeiske kvotemarkedet er foreløpig ikke koblet sammen. Fra 2008
vil Norges og EUs system bli koblet sammen gjennom EUs kvotedirektiv.
Grønne mekanismer
I tillegg til internasjonal kvotehandel har man under Kyoto-protokollen to andre
mekanismer som åpner for koblinger mellom ulike kvotesystemer og land som ikke har
forpliktelser under klimaavtalen. Felles gjennomføring gir bedrifter i industriland
mulighet til å investere i prosjekter i andre industriland, mens den grønne utviklingsmekanismen
gjelder for utviklingsland. Det er meningen at utslippsreduksjoner som oppnås med
slike prosjekter kan brukes i et internasjonalt kvotemarked.
Hva skjer i Norge?
Offentlige dokumenter
Hva skjer i EU?