CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog

Karbonbudsjettet: Nok fossilt, knapt med tid

Skal verden holde seg under to graders temperaturøkning trenger vi ikke lete etter flere fossile ressurser. Vi har mer enn nok. Hva betyr dette for Norge? Scroll deg igjennom karbonbudsjettet, eller hopp rett til Karbonbudsjettet for dummies og Konsekvensene for Norge

 

 

Karbonbudsjettet for dummies, forklart av

 

Karbonbudsjettet er et vakkert konsept. Når vi har et mål om å begrense temperaturøkningen til under to grader, og kunnskap om hvor mye CO2 vi har sluppet ut til nå, så kan vi beregne hvor mye CO2 vi kan slippe ut i framtiden hvis vi skal være innenfor temperaturmålet.

Fra og med i dag kan vi ikke slippe ut mer enn 800 milliarder tonn CO2 for at det skal være sannsynlig at vi klarer å holde oss under to graders temperaturøkning, sammenlignet med førindustriell tid.

Utvinner vi alle lønnsomme fossile ressurser slipper vi over fire ganger mer enn vi har råd til

Glen peters

800 milliarder tonn høres kanskje mye ut? I dag slipper vi globalt ut 40 milliarder tonn CO2 hvert eneste år. Fortsetter vi med det vil budsjettet vårt på 800 milliarder være brukt opp i løpet av bare 20 år.

Ikke nok med det, utvinner vi alle lønnsomme fossile ressurser slipper vi over fire ganger mer enn vi har råd til, om vi skal begrense oppvarmingen til to grader. Budskapet er tydelig: Vi har dårlig tid, og kan ikke bruke opp alle kjente fossile ressurser.

Hva med budsjettet for å ha en realistisk mulighet for å holde oss under 1,5 grader? Det er jo dette klimaavtalen i Paris har som mål. Det gjenværende budsjettet for 1,5 grader er omtrent 150 milliarder tonn CO2. Vi har lite data for å kunne beregne et budsjett for 1,5 grader, så tallet er riktignok ganske usikkert.

Hvis budsjettet er 150 milliarder tonn, vil vi ha brukt opp dette innen 2020. Det betyr ikke at gjennomsnittstemperaturen passerer 1,5 grader i 2020, på grunn av en treghet i systemet vil det skje seinere, kanskje ti års tid etter. Uansett, det er rett rundt hjørnet!

Nå er selvsagt ikke den virkelige verden like ryddig og vakker som karbonbudsjettet. Faktorer som usikkerhet, andre gasser enn CO2, og en rekke andre ting som spiller inn. Ta en kikk på dette bloginnlegget hvor jeg diskuterer det mer detaljert.

Men om vi kan slippe ut nøyaktig 700, 800 eller 900 milliarder tonn CO2 er ikke det sentrale. Hva karbonbudsjettet viser oss er at utslippene våre må gå til null. Og det må skje fort.

 

Betydningen for Norge, forklart av

 

Hva betyr dette for olje- og gasspolitikken i Norge? Bør vi trappe ned oljevirksomheten eller slutte å lete etter nye felt, slik miljøorganisasjoner og enkelte partier hevder? Eller bør vi«kjøre på» med oljevirksomhet, slik olje- og energiministeren mener?

Olje- og energiminister Søviknes ligger nærmest den tradisjonelle tilnærmingen i klimapolitikken. Norsk klimapolitikk handler i hovedsak om å begrense forbruket av olje, kull og gass – for eksempel ved å fremme fornybar energi eller redusere bilkjøring. Tanken er at hvis forbruket reduseres, reduseres også produksjonen. Andre vil hevde at saken ikke er riktig så enkel.

I det siste det derfor blitt stadig større interesse for å diskutere klimatiltak som også handler om å begrense produksjonen av fossil energi. Økonomer har siden 1990-tallet påpekt at det mest effektive ofte er å kombinere tiltak som reduserer forbruket av fossil energi, med tiltak som også regulerer produksjonen. I Norge har økonomiprofessor Bård Harstad argumentert for at det vil være effektiv klimapolitikk å kjøpe opp reserver av fossil energi for å unngå at de blir utvunnet, og forskere ved Statistisk sentralbyrå har beregnet at det kan være mer kostnadseffektivt for Norge å kutte utslipp ved å redusere oljeproduksjonen enn ved å redusere oljeforbruket.

Staten tar en stor økonomisk risiko ved å utvide oljevirksomheten

Bård lahn

Også andre fagdisipliner har påpekt at klimapolitikken kan tjene på tiltak som begrenser produksjonen av fossil energi. Innovasjons- og omstillingsforskning viser at fortsatte investeringer i fossil energi låser ressurser til framtidig utvinning og bruk av kull, olje og gass. Dermed begrenser dagens investeringer handlingsrommet for framtidige politiske tiltak som kan redusere klimagassutslippene.

En fare med dette er at det blir så vanskelig å redusere utslippene at vi ender opp med å overskride utslippsbudsjettet, og temperaturen stiger til farlige høyder. En annen fare er at hvis verden lykkes med å nå togradersmålet, så kan det redusere lønnsomheten i dagens investeringer i olje- og gassproduksjon og dermed påføre olje- og gassprodusenter store økonomiske tap.

En analyse fra Stockholm Environment Institute ser på hva den siste problemstillingen kan bety for Norge. Den viser at om vi når Parisavtalens mål om å holde temperaturstigningen godt under to grader, blir oljeprisen så lav at store oljeressurser blir ulønnsomme. Det gjelder også mesteparten av oljen man antar finnes i de delene av norsk sokkel som staten foreløpig ikke har delt ut til oljeselskapene.

Tallene er usikre, og det er godt mulig at større deler av de uoppdagede oljeressursene vil være lønnsomme. Men usikkerheten betyr også at staten tar en stor økonomisk risiko ved å utvide oljevirksomheten.

Stortinget har derfor gode grunner for å be regjeringen om en nærmere vurdering av hva Parisavtalens klimamål betyr for norsk olje- og gasspolitikk. Til tross for Norges rolle som olje- og gassprodusent og store ambisjoner i klimapolitikken, gjøres det få systematiske analyser av sammenhengen mellom olje- og gassproduksjon, globale klimagassutslipp og økonomisk risiko ved fortsatt oljevirksomhet.

 

videre lesning