CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog

Forbrukerens ansvar for utslipp

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 20.10.2005

I miljøpolitikken plasseres ansvaret for å redusere klimautslipp på produsenten av utslippene. Likevel er det konsumenten, gjennom å etterspørre varer og tjenester, som er den egentlige årsaken til miljøpåvirkningene. Kan en dreining mot konsumentansvar føre til mer effektive tiltak mot klimautslipp?

Utslippsintensiv produksjon av varer for eksport dominerer de norske drivhusgassutslippene (Figur 1). Den enkleste måten for Norge å oppfylle sine forpliktelser i Kyoto-avtalen på, vil derfor være å redusere eksporten eller å erstatte innenlands produksjon av varer med importerte varer. Hvis Norge reduserer sin eksport kan det få store konsekvenser for den økonomiske veksten og velferden. Ved å øke andelen av importerte varer, flyttes simpelthen Norges utslipp til andre land. Disse betraktningene understreker noen av svakhetene i utslippsforpliktelsene i Kyoto-avtalen.

Kyoto-protokollen baseres på utslipp som skjer innenfor Norges geografiske grenser. Dette er sannsynligvis den letteste måten å regne ut de totale utslippene på, men er også årsaken til mye av kritikken mot Kyoto-avtalen. For det første kan Norge redusere sine utslipp ved å øke andelen importerte varer, noe som fører til såkalt karbonlekkasje. For det andre kan norsk industri flytte produksjonen til regioner med svakere miljølovgivning. For det tredje; land som har utslippsintensiv eksport på grunn av sin ressursbetingede næringsstruktur kan få store problemer med å opprettholde økonomisk vekst. Tilslutt; utslipp fra internasjonal transport blir ikke allokert til noe land, siden de ikke skjer innenfor noe lands juridiske grenser.

Mange nye forslag til hvordan man kan fordele utslippsforpliktelser har blitt foreslått. En lovende tilnærming er å regne ut utslippsforpliktelser basert på forbruk og ikke geografi eller produksjon. Forbruksbaserte tilnærminger har fått liten oppmerksomhet i klimadebatten, selv om det har vært en bredere interesse i mindre fora (Se anbefalt litteratur). Dette kan skyldes en oppfatning om at forbrukstilnærminger er for kompliserte (Fermann, 1997). Nyere studier viser imidlertid at dette ikke nødvendigvis stemmer; utslipp basert på et konsumperspektiv kan beregnes ved hjelp av enkle metoder.

Den forbruksbaserte tilnærmingen til å beregne utslipp vil baseres på hva Norge konsumerer, og ikke hva Norge produserer. De norske utslippsforpliktelsene vil regnes ut fra utslippene fra norsk produksjon, minus de utslippene forbundet med å produsere varer for eksport, pluss de utslippene som er knyttet til å produsere importerte varer. Utslippene fra Norges eksport allokeres til landene som forbruker varene. Land som kjøper norsk olje vil da belastes med de utslippene som er forbundet med å produsere oljen i Norge. En annen fordel er at utslipp fra internasjonal transport kan inkluderes, siden disse er allokert i nasjonalregnskapet.

En annen fordel med forbrukerperspektivet er muligheten til å inkludere utslipp som er ”innbakt” i importerte varer; dvs. utslipp i andre land i forbindelse med å produsere varen. Slik Kyoto-protokollen virker i dag kan et land drastisk redusere sine utslipp ved å redusere innenlands produksjon til fordel for en høyere import av enkelte varer. Gjennom konsumentperspektivet vil utslipp som er ”innbakt” i importerte varer bli allokert til landet som importerer dem. For eksempel vil utslippene forbundet med å produsere en bil eller en PC, bli allokert til den norske forbrukeren og ikke landet hvor varene blir produsert. En slik allokering reduserer også avhengigheten av en bred internasjonal deltakelse i klimapolitikken.

Forbruksperspektivet kan også være fordelaktig for utviklingsland. Siden utslipp forbundet med produksjon av varer for eksport blir allokert til forbrukslandene, kan utviklingslandene konsentrere seg om å løse andre miljøproblem, som for eksempel tilgang til ren energi i husholdningene. Videre vil utenlandske firmaer som ønsker å benytte billig arbeidskraft i utviklingsland få incentiv til å bruke ren teknologi for å forbli konkurransedyktige, siden utslippene blir allokert til kundene deres.

Alt i alt tilbyr forbruksperspektivet en større fleksibilitet i hvordan å redusere utslippene. Innenrikspolitikken kan fremdeles fokusere på innenlands utslipp, men for globale forurensinger bør også utslipp som skjer i andre land tas i betraktning, spesielt i utviklingsland. Det globale perspektivet kan legge forholdene til rette for teknologioverføring fra industriland til utviklingsland. Videre vil ikke land som har naturressurser som er etterspurt globalt belastes alle utslipp som kreves for å produsere ressursen; brukerne vil dele denne belastningen.

Oversettelse ved Christian Solli

Anbefalt lesning

  • Ahmad and Wyckoff (2003) OECD document DSTI/DOC(2003)15.
  • Bastianoni et al. (2004) Ecological Economics 49.
  • Eder and Narodoslawsky (1999) Ecological Economics 29.
  • Fermann (1997) in “International Politics of Climate Change: Key Issues and Critical Actors”.
  • Kondo and Moriguchi (1998) Applied Energy 59.
  • Peters and Hertwich (2005) In review: glen.peters@ntnu.no.
  • Peters and Hertwich (2006) Journal of Industrial Ecology 10(2).
Forbrukerens ansvar for utslipp

UTSLIPPSHANDEL. Det gir mange fordeler at utslippene av klimagasser følger varen og at de som faktisk forbruker en vare får ansvaret for klimagassutslippene og ikke produsenten. Man kan unngå karbonlekkasje og utslippsfordelingen blir også mer rettferdig. (Foto: EU)

Forbrukerens ansvar for utslipp

Figur 1. Hovedkildene til innenlands sluttforbruk (venstre) og hovedkildene til innenlands drivhusgassutslipp (høyre). Investeringer har blitt internalisert og eksportutslipp inkluderer internasjonal shipping.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet CICERONE nummer 5, 2005