CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
Klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
klimadrevne matprisendringer medvirket til protestene under Den arabiske våren i 2011. tørrere klima ser også ut til å ha negativ effekt på konfliktsituasjoner, skriver fredsforsker halvard buhaug. foto: the kirbster @ flickr

klimadrevne matprisendringer medvirket til protestene under Den arabiske våren i 2011. tørrere klima ser også ut til å ha negativ effekt på konfliktsituasjoner, skriver fredsforsker halvard buhaug. foto: the kirbster @ flickr

Klima, fred og sikkerhet

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 26.01.2017

Per i dag vet vi ganske lite om de samfunnsmessige konsekvensene av global oppvarming. Hva betyr klimaendringene for fred og sikkerhet, for eksempel? Vil klimaendringene føre til flere kriger?

De virkelige bekymringene for klimaendringene handler ikke om minskende isbreer, erosjon av kystlinjer eller forandringer i nedbørsmønstre. De handler, strengt tatt, heller ikke om korallbleking, fenologisk endring eller migrasjon av dyrearter.

De primære grunnene til bekymring handler om hvilke konsekvenser de fysiske endringene medfører for samfunnsutvikling og menneskelige forhold, så som helse, levekår og fysisk sikkerhet.

Særlig når det gjelder matprissjokk begynner man å se konturene av en systematisk sammenheng med urbane opptøyer.

halvard buhaug

Samtidig er den vitenskapelige forståelsen atskillig dypere når det gjelder menneskelig påvirkning på ulike dimensjoner av klimasystemet (til tross for vedvarende usikkerhet og kontroverser) enn hvordan disse prosessene i sin tur påvirker menneskelig aktivitet og velferd. Det er et åpenbart og uttalt behov for mer systematisk forskning om samfunnsmessige konsekvenser av global oppvarming.

Institutt for fredsforskning (PRIO) har de senere årene satt i gang en rekke nye forskningsprosjekter rettet spesifikt mot klimasikkerhet som ett svar på etterlysningene. Denne artikkelen diskuterer noen sikkerhetsimplikasjoner av klimaendringene med bakgrunn i dette arbeidet.

Ungt, voksende forskningsfelt

Eksisterende forskning om den empiriske sammenhengen mellom klimasvingninger og væpnet konflikt har resultert i svake og til dels motstridende funn. Human Security-kapitlet i FNs Klimapanels (IPCC) femte hovedrapport (AR5) oppsummerer det på denne måten: “Some of these [studies] find a weak relationship, some find no relationship, and collectively the research does not conclude that there is a strong positive relationship between warming and armed conflict.”

Samtidig er dette et ungt forskningsfelt i rask utvikling. De fleste publiserte studiene til nå har kun testet direkte effekter og i liten grad tatt høyde for variasjoner i følsomhet for meteorologiske forhold. Studiene lider av klare begrensninger vedrørende forskningsdesign og datakvalitet. For eksempel virker det lite sannsynlig at enkle mål på tørke, som gjerne defineres i standardavvik fra normal nedbør over en gitt tidsperiode, skulle ha den samme effekten på samfunn på tvers av økologiske soner og sosioøkonomisk kontekst, men dette er en implisitt antakelse i mange av studiene.

Prissjokk har en viss effekt

En ny bølge av mer nyanserte og troverdige studier er nå under oppseiling. En del av disse går bort fra å teste klimaeffekter direkte og studerer isteden i hvilken grad endring i klima-sensitiv jordbruksproduksjon eller matpriser påvirker sosial uro og konflikt. Særlig når det gjelder matprissjokk begynner man å se konturene av en systematisk sammenheng med urbane opptøyer.

Den arabiske våren viste at høye brødpriser gjøre det lettere å mobilisere massene til motstand mot regimet. Foto: AK Rockefeller @ Flickr

Flere studier antyder at både lokale og globale matprisendringer var medvirkende årsaker til protestene under Den arabiske våren i 2011. Selv om protestene i hovedsak dreide seg om misnøye om politiske forhold så kan høye brødpriser gjøre det lettere å mobilisere massene til motstand mot regimet. Det er likevel uklart hva disse funnene kan fortelle oss om effekten av klimaendring ettersom ekstremvær kun er én av mange faktorer, og sjelden den viktigste, som påvirker konsumprisen på mat.

Inntektssjokk har liten effekt

Hva så med inntektssjokk fra tapte avlinger? Vi vet at fattigdom og svak økonomisk utvikling er sentrale årsaker til mange væpnede konflikter, og i utviklingsland er jordbruk og husdyrhold som regel den største sysselsettingssektoren og en betydelig inntektskilde for staten så vel som husholdninger.

I 2015 publiserte vi en studie som undersøkte i hvilken grad variasjoner i jordbruksproduksjon som følge av lokale klimasvingninger forklarer utbrudd av ulike former for politisk vold i Afrika de siste 50 årene. Ikke overraskende fant vi at volumet av avlingene korrelerer høyt med nedbør, særlig i områder med steppeklima som for eksempel Sahel, der manglende regn resulterer i betydelig produksjonssvikt.

Derimot ga analysen lite støtte til tesen om at alvorlige inntektstap i primærnæringene øker faren for konflikt – selv ikke i modellene som tar høyde for at sjokkeffekten kan variere med politiske og økonomiske forhold. Andre studier som modellerer en to-stegs effekt av klimasvingninger på konflikt via generell økonomisk vekst (BNP) har trukket lignende konklusjoner.

Sprikende funn om vold og ressursknapphet

Mens tørke og sviktende avlinger ser ut til å ha begrenset forklaringskraft på konfliktutbrudd i nyere tid, er det mer som tyder på at værmønstre kan påvirke konfliktdynamikken i områder preget av kronisk ustabilitet, selv om funnene heller ikke her alltid er sammenfallende.

For eksempel ser vi at voldsnivået mellom grupper i Kenya faller i perioder med økende ressursknapphet, motsatt av det den tradisjonelle knapphetshypotesen tilsier. Dette samsvarer med tidligere forskning som har rapportert at rituelle kvegtyveri mellom nabostammer i Øst-Afrika er særlig framtredende i gode år. Samtidig har vi funnet at konfliktene i det rurale India eskalerer når jordbruksinntektene faller.

Hvordan kan vi forklare disse motstridende funnene? Delvis kan det skyldes systematiske forskjeller i kulturelle, sosioøkonomiske og institusjonelle forhold mellom den kenyanske og indiske landsbygda som påvirker både muligheter og sårbarhet for hurtige miljøendringer. Noe av forskjellen i funn skyldes nok også at ikke-statlige konflikter som de vi finner i Kenya følger en annen logikk enn krigføring mot regjeringsstyrker.

Tørke øker konfliktnivået

I en ny studie publisert i PNAS i fjor høst gjennomførte vi en aktørorientert analyse av sammenhengen mellom lokal tørke og konfliktinvolvering for et stort antall rurale grupper i Asia og Afrika siden 1989.

 

Ved hjelp av høyoppløste meteorologiske, økologiske og demografiske data utviklet vi mål på tørke (nedbørsavvik samt evapotranspirasjon) spesifikt for vekstsesongen for den dominante kornsorten i hver befolkningsgruppes landbruksområder, som vi koblet sammen med geografiske data på konflikthendelser med informasjon om hvilke aktører som var involvert i hver kamphandling. Videre estimerte vi tørke-effekten som en funksjon av lokal jordbrukstetthet samt grad av økonomisk og etnopolitisk marginalisering (Figur 1).

Et omfattende sett av statistiske modeller ga kun svake utslag for tørke på risiko for konfliktutbrudd. Derimot fant vi, i tråd med funnene fra India, at tørke påvirker dynamikken i konfliktene og reduserer sjansen for snarlig konfliktløsning, særlig for politisk ekskluderte grupper i de aller fattigste landene. Dette funnet støttes av kvalitative studier av Maoistkonflikten i India som har vist at opprøret øker i oppslutning når de fattige på landsbygda mister levebrødet sitt.

Korrelasjonen mellom tørke og konfliktdynamikk skyldes også en effekt som virker i motsatt retning. Væpnede konflikter er utvikling i revers, og vedvarende vold og ustabilitet gjør lokalbefolkningen mer sårbar for miljøendringer gjennom bl.a. spredning av sykdom og epidemier, redusert matsikkerhet, ødelagt infrastruktur og skole- og helsetilbud, samt reduserte insentiver for langsiktige investeringer.

Resultatet kan bli en ond sirkel av økonomisk marginalisering og politisk ustabilitet som det er svært vanskelig å bryte ut av.

Figur 1. Forekomst av konflikthendelser og grad av jordbruksavhengighet per etnisk gruppe.

Understudert felt

Selv om konfliktforskningen til nå kun har avdekket svake og til dels motstridende effekter av klimavariabilitet på konflikt så er vi ennå langt fra å kunne trekke endelige slutninger om sammenhengen mellom natur og sikkerhet.

For det første er dette fremdeles et understudert felt med klare begrensninger men også lovende muligheter for videre forskning. Dernest er det en kjensgjerning at vi bare så vidt har begynt å observere de fysiske virkningene av menneskeskapt oppvarming.

Selv om de fleste stater og samfunn til nå har maktet å tilpasse seg endrede miljøvilkår er det ingen automatikk i at dette vil fortsette. Innsikt i historiske hendelser vil derfor potensielt ha begrenset verdi etter hvert som vi beveger oss lengre fram i tid.

Dessuten er det forventet at klimaendringene framover i større grad enn i dag vil ha målbare påvirkninger også på økonomisk aktivitet utover landbrukssektoren og på bosetnings- og migrasjonsmønstre i mange deler av verden, og dermed forsterke virkningene av pågående befolkningsvekst og urbanisering. Disse prosessene vil i sin tur kunne ha betydelige sosiale og politiske konsekvenser som vi i dag har lite empirisk erfaring med.

Hva nå?

Gitt noen antakelser er det likevel mulig å forsøke å forestille seg hvordan framtiden kan se ut. I den første studien av sitt slag simulerte vi forekomsten av borgerkrig fram til år 2100 langs et sett av sosioøkonomiske framtidsscenarioer (‘shared socioeconomic pathways’, SSP), som er utviklet som supplement til de tradisjonelle klimascenarioene.

Det er særlig tre kvantifiserte dimensjoner av utvikling i disse fem scenarioene som er relevant for konflikt: befolkningsvekst, økonomisk vekst (BNP) og vekst i human kapital (utdanning).

SSP1 (‘sustainability’) og SSP5 (‘conventional development’) gir de laveste konfliktprediksjonene ettersom begge tuftet på høy vekst i utdanning og BNP og lav og etter hvert fallende befolkningsvekst. De skiller seg derimot ved at SSP1 antar høy investering i fornybar energi og teknologi og mer bærekraftig matkonsum, som er konsistent med et lavutslippsscenario (RCP 2,6). De mest pessimistiske sosioøkonomiske scenarioene tilsier en fragmentert (SSP3) og ulik (SSP4) verden med klare begrensninger i økonomisk og sosial utvikling, særlig for de minst utviklede landene, og middels til høy befolkningsvekst.

Figur 2 viser de simulerte resultatene for verden som helhet samt for ulike geografiske regioner. Ifølge disse modellene vil konfliktforekomsten, ikke overraskende, forbli lav i Europa og Nord-Amerika mens det er store forskjeller mellom scenarioene for andre regioner. Det bør påpekes at disse simuleringene ikke er ment å være prediksjoner i faktisk forstand, slik værmeldingen og tidlig varsling-modeller sikter mot, men snarere et redskap for å analysere og visualisere implikasjonene for fred og sikkerhet av ulike antakelser om klimaendringene og samfunnsutvikling.

Figur 2. Framskrivning av konflikt langs fem alternative sosioøkonomiske scenarier. 

Klimaendringer + krig = sant?

Så, vil klimaendringene føre til flere kriger i framtiden? Det er selvsagt umulig å gi et presist svar på det spørsmålet. Men basert på det vi vet i dag er det lite som tyder på at villere, våtere, tørrere og varmere vær samt stigende strandlinjer vil bli de viktigste årsakene til konflikt i overskuelig framtid.

Væpnede konflikter er mer enn noe annet et symptom på politisk mislighold, både i forhold til å skape eller tillate sosiale forhold som gir grobunn for utbredt lidelse og misnøye (som ekstrem fattigdom, ulikhet, undertrykking og korrupsjon) og i forhold til å bidra til eller ikke makte å forhindre at sosiale konflikter og protester eskalerer til bruk av militær vold.

Væpnede konflikter har en mye større negativ innvirkning på folks evne til å håndtere flom, tørke og hetebølger enn omvendt.

halvard buhaug

Selv om noen har hevdet at den alvorlige tørken i det nordlige Syria og påfølgende migrasjon til byene forut for protestene i 2011 var viktige årsaker til borgerkrigen, hersker det på ingen måte noen deterministisk sammenheng mellom tørke, demonstrasjoner og krig. Femti år med vanstyre, økonomisk stagnasjon og vilkårlig håndhevelse av statsmakt dannet grunnlaget for det syriske folkeopprøret, og omveltningene i Tunisia og Egypt ved inngangen til 2011 fikk opposisjonen i Syria til å tro at det samme kunne oppnås i deres hjemland.

Var tørken en tilstrekkelig betingelse for opprøret? På ingen måte. Var den en nødvendig ingrediens i cocktailen av faktorer som motiverte til og muliggjorde de første bølgene av protester? Trolig ikke. Derimot virker det sannsynlig at man ikke ville endt opp i den tragiske situasjonen landet befinner seg i nå dersom al-Assad-regimet hadde respondert på demonstrasjonene på en bedre måte.

Sårbarhet drives av ikke-klimatiske forhold

Som IPCCs femte hovedrapport klargjør, vil klimaendringene bidra til å forsterke eksisterende utfordringer for sårbare samfunn ved å vanskeliggjøre effektivt jordbruk, redusere ferskvannstilgang, gjøre hetebølger mer uutholdelige, og true fysisk infrastruktur. Dette er relative, ikke absolutte, trender i den forstand at man antar at andre faktorer holdes konstant. Med andre ord; ting vil bli verre i fravær av mottiltak, utvikling og substitusjon.

Imidlertid har historien vist at det gir lite mening å anta status quo når man diskuterer sosiale og samfunnsmessige endringer over et halvt århundre eller lenger. Til tross for markant og bekymringsverdig økning i frekvensen av klimatiske ekstremværhendelser de siste tiårene (og samtidig befolkningsvekst) har antall årlige døde i disse naturkatastrofene endret seg lite.

Dernest skal man ikke glemme at de største samfunnsutfordringene, og de viktigste driverne av miljøsårbarhet, skyldes ikke-klimatiske forhold. Væpnede konflikter har en mye større negativ innvirkning på en befolknings evne til å håndtere flom, tørke og hetebølger enn det sistnevnte fenomen har på risikoen for væpnet konflikt.

En viktig utfordring for forskningen framover blir derfor å forsøke å forstå hvordan ekstremvær og miljøendringer virker i samspill med politikkutforming, og avdekke hvilke institusjonelle og sosioøkonomiske forhold som er best egnet til å minimere utfordringene knyttet til menneskeskapte klimaendringer.

Til slutt kan det være nyttig å minne oss selv på at modalresponsen til negative miljøendringer er samarbeid, innovasjon og fredelig konflikthåndtering – ikke vold og ustabilitet. Her ligger det også et stort potensial for mer forskning og kunnskapsproduksjon, slik at man i større grad kan dra lærdom av ‘what works’ og forsøke å overføre erfaring og innsikt til områder, samfunn, og styresett som tradisjonelt har hatt en mer broket håndtering av sosiale utfordringer relatert til ressursknapphet og klimatiske sjokk.