CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
en ny studie utforsker hvordan naturvitenskapen kan bidra i debatten om klimarettferdighet. foto: Stefano Losardo @flickr.com

en ny studie utforsker hvordan naturvitenskapen kan bidra i debatten om klimarettferdighet. foto: Stefano Losardo @flickr.com

Mulig å peke ut lands bidrag til ekstremvær

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 02.11.2017

Det er nå mulig å beregne i hvor stor grad land har bidratt til endret risiko for at bestemte ekstreme værhendelser inntreffer.

Forskere fra Universitet i Oxford og CICERO Senter for klimaforskning har utforsket dette spørsmålet, og i en kommentarartikkel publisert i tidsskriftet Nature Climate Change har de demonstrert at ja, det kan være mulig for noen typer ekstreme værforhold.

- I løpet av de siste årene har det, med høy sikkerhet, blitt mulig å si om sannsynligheten for at enkelte observerte ekstremvær har økt på grunn av menneskeskapte klimaendringer. Artikkelen kombinerer for første gang denne kunnskapen med kunnskap om lands bidrag til endring i global middeltemperatur slik at individuelle lands historiske utslipp av CO₂ og andre klimakomponenter kan knyttes til endringen i risiko for at bestemte ekstreme værhendelser skulle inntreffe, sier Ragnhild Bieltvedt Skeie, andreforfatter av studien.

Direkte fører ikke en økning i global middeltemperatur til økonomiske og samfunnsmessige tap. I stedet er økonomisk skade og tap av liv og levebrød i stedet hovedsakelig et resultat av ekstremt vær, slik som hetebølger, orkaner, tørke, ekstreme nedbørsmengder som fører til flom og så videre. En annen type ekstreme værhendelser vil sakte få større og alvorligere konsekvenser slik som stormfloer som stadig går høyere og lenger inn over land på grunn av havnivåstigning.

- Det er de ekstreme værhendelsene og konsekvensene av disse som er vesentlige når det er snakk om konsekvenser av menneskeskapte klimaendringer, sier Skeie.

 

Fem ganger mer sannsynlig med gitte metoder

Studien tar for seg en hetebølge i Argentina sommeren 2013/14. I store deler av landet var desember 2013 den varmeste måneden som har vært registrert, og Buenos Aires opplevde den lengste registrerte varmebølgen noensinne. En tidligere publisert studie har beregnet at sannsynligheten for at denne hetebølgen skulle inntreffe er blitt fem ganger større på grunn av menneskeskapte klimaendringer.

For å beregne endringen i sannsynligheten for at en enkelt værhendelse skal inntreffe på grunn av menneskelig aktivitet gjorde forskerne to sett med et stort antall klimamodellsimuleringer. Ett sett med modellsimuleringer der observerte forhold for 2013/14 ble benyttes og ett sett med simuleringer der forholdene tilsvarte en verden uten menneskeskapte utslipp.

Disse modellsimuleringene krever ekstremt mye regnekapasitet på datamaskiner, så å gjøre tilsvarende beregninger for hvert enkeltland er foreløpig for krevende. Derfor, for å knytte endret hyppighet av hendelsen til klimautslipp fra enkelte land, benyttes det to forskjellige statistiske metoder og man må gjøre en sterk antakelse om at det er en sammenheng mellom et lands bidrag til endring i global middeltemperatur og endring i risiko for hetebølgen.

I løpet av de siste årene har det, med høy sikkerhet, blitt mulig å si om sannsynligheten for at enkelte observerte ekstremvær har økt på grunn av menneskeskapte klimaendringer.

ragnhild bieltvedt skeie

Koblingen mellom global middeltemperatur og ekstremvær kan begrunnes hvis det er termodynamiske årsaker til ekstremværet. Langvarige hetebølger over et større område kan være et godt eksempel på det.

- Det kan imidlertid være andre årsaker til ekstreme værhendelser, som endring i sirkulasjonsmønsteret i atmosfæren eller en større rolle for menneskeskapte partikler i atmosfæren, og da er sammenhengen mindre klar, sier Skeie.

 

Argentinsk hetebølge brukt som case

I artikkelen stiller forskerne spørsmålet: Om og i så fall i hvor stor grad har sannsynligheten for at hendelsen oppstår endret seg når vi fjerner bidraget fra et land? I artikkelen presiseres det at det er viktig å konkret definere spørsmålet så vel som å gi en konkret definisjon av værhendelsen. Værhendelsen som brukes som eksempel er at gjennomsnittstemperaturen for en Argentinsk sommer (desember, januar og februar) overskrider 24 grader i Buenos Aires området.

Uten bidraget til klimaendringer fra EU-landene ville den Argentinske hetebølgen inntreffe i snitt hvert 15. år. Mens i dagens klima, inkludert alle utslipp, ville denne varmebølgen forventes en gang hvert 12 år. Uten menneskeskapte utslipp ville hendelsen inntruffet en gang hvert 60. år. Sammenlignet med en økning i risiko for en slik ekstrem værhendelse på 400 % på grunn av menneskeskapt aktivitet, kan en økning i risiko på 37 % på grunn av EU (19-60%), som historisk sett er en av regionen som har hatt de største utslippene, virke liten. Resultatet er imidlertid robust og betydelig forskjellig fra null (se figur).
 

Figur: Prosentvis økning i risiko for varmebølge i Argentina på grunn av historiske utslipp av CO₂ og andre klimakomponenter fra 1850 og fram til i dag for land/regioner. Resultater for begge de statistiske metodene er vist. De vertikale linjene viser 90 % konfidensintervall.

Prosentvis økning i risiko for varmebølge i Argentina på grunn av historiske utslipp av CO₂ og andre klimakomponenter fra 1850 og fram til i dag for land/regioner. Resultater for begge de statistiske metodene er vist. De vertikale linjene viser 90 % konfidensintervall.


Bidrag til debatten om klimarettferdighet

- Målet med studien var å undersøke hva vitenskapen kan bidra til i debatten om klimarettferdighet. Denne studien viser at det kan være mulig å tilordne enkeltland ansvar for tap og skade knyttet til spesifikke ekstreme værhendelser, sier Skeie.

Beslutningsteksten til Parisavtalen fra 2015 utelukket at tap og skade knyttet til negative virkninger av klimaendringer skulle kunne gi grunnlag for erstatningsansvar eller økonomisk kompensasjon. Svar på spørsmålet om historisk ansvar er imidlertid relevant utover økonomiske interesser, særlig med hensyn til rettferdighet ved å anerkjenne ansvar.

- Muligheten for å vitenskapelig tilordne bidragene fra enkelte land eller regioner til skaden knyttet til ekstremvær kan ha et potensial til å endre debatten om klimarettferdighet og det kan også åpne opp for rettslige behandlinger knyttet til tap og skade, sier hun.

Håkon Sælen, forsker ved Universitetet i Oslo og CICERO - og mangeårig observatør under FNs klimaforhandlinger - mener studien tar opp to av de vanskeligste temaene i internasjonale klimaforhandlinger: historisk ansvar og såkalt «tap og skade».

- Historisk ansvar for endring i global middeltemperatur har lenge vært et tema, men landene har ikke blitt enig i hvordan dette skal beregnes eller hvilken betydning det skal tillegges. En grunn til dette er konsensusprinsippet. Å bli enig om hvordan beregne historisk ansvar for enkelthendelser vil være enda vanskeligere. Som artikkelen viser, er det her snakk om endringer i sannsynlighet, og beregningene innebærer ytterligere forutsetninger og økt usikkerhet. Vitenskapelige framskritt på slike beregninger vil ikke være tilstrekkelig for å oppnå politisk enighet, sier Sælen.

Kanskje vil da private aktører bli stilt til ansvar i stedet for stater.

håkon sælen


Ekstreme værhendelser faller under forhandlingstemaet «tap og skade». I-land har hele tiden kjempet mot at dette temaet skal knyttes til historisk ansvar og erstatningsansvar. I Paris fikk de gjennomslag for å utelukke erstatningsansvar fra forhandlingene. Men teksten fra Paris er full av tvetydigheter, og utelukker ikke å knytte «tap og skade» til årsaksmessig ansvar, ettersom sistnevnte ikke nødvendigvis medfører erstatningsansvar. 

- Det er likevel mest realistisk med en forsikringstilnærming, som nevnes eksplisitt i Parisavtalen, og som unngår den vanskelige diskusjonen om ansvar. Videre vitenskapelig framgang på dette feltet kan for øvrig tenkes å gi grunnlag for søksmål i nasjonale domstoler. Kanskje vil da private aktører bli stilt til ansvar i stedet for stater. Et sentralt juridisk spørsmål vil da bli om årsaksmessig ansvar er et tilstrekkelig premiss for erstatningsansvar, sier han.

Forfatter og stipendiat Bård Lahn ved CICERO, også ekspert på internasjonal klimapolitikk, ønsker studien velkommen.

– Det har vært økende interesse for å se på ikke bare staters historiske klimaansvar, men også for eksempel oljeselskapers. Diskusjoner rundt denne typen ansvar er helt avhengig av et bedre vitenskapelig grunnlag for å beregne bidrag til klimaendringer, sier han.

– Diskusjonen om klimaansvar er grunnleggende politisk, og preget av sterke motsetninger i synet på hva som er rettferdig. Derfor er det viktig at vitenskapelige bidrag er tydelige på hvilke forutsetninger og valg som ligger til grunn for funnene, ettersom disse forutsetningene ofte er en naturlig del av den politiske debatten. Ved å være tydelig på hvilke valg som er gjort og hva de betyr for funnene som er gjort, kan vitenskapelig kunnskap gi verdifulle bidrag til debatten om klimarettferdighet, sier Lahn.

 

Referanser

  • New reference