CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
vidar helgesen gir tommel opp for å holde på fleksibiliteten i norsk klimapolitikk. heller det enn å gi ungdom krystallklar beskjed om å kutte utslipp hjemme i fremtiden. foto: utenriksdepartementet 

vidar helgesen gir tommel opp for å holde på fleksibiliteten i norsk klimapolitikk. heller det enn å gi ungdom krystallklar beskjed om å kutte utslipp hjemme i fremtiden. foto: utenriksdepartementet 

Stø kurs for norsk klimapolitikk

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 22.06.2017

Klimakutt ute, heller enn iherdig arbeid for å få ned de norske utslippene, er regjeringens oppskrift for klimapolitikken fremover.

Denne kommentaren ble først publisert i Dagens Næringsliv tirsdag 20. juni.Les også Helgesens tilsvar her

Regjeringen legger opp til å videreføre tradisjonell, norsk klimapolitikk frem mot 2030, der Norge kutter så mye som mulig ute i stedet for å jobbe systematisk for å få ned utslippene hjemme.

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen fortjener ros for å endelig å legge frem en faktaspekket og systematisk stortingsmelding om norsk klimapolitikk frem til 2030. Ministeren har lenge lovet å vri klimapolitikken mot å få ned norske utslipp. Men det løftet innfris ikke.

Norsk klimapolitikk har siden tidlig 1990-tall vært basert på et ideal om global kostnadseffektivitet. Heller enn å vedta nøyaktige mål for hvordan de norskeklimagassutslippene skal utvikle seg har skiftende regjeringer tatt i bruk såkalt fleksible mekanismer - ulike former for kvotehandel - som gjør at våre internasjonale forpliktelser kan innfris gjennom en uforutsigbar miks av innenlands og utenlands utslippskutt.

Ministeren har lenge lovet å vri klimapolitikken mot å få ned norske utslipp. Men det løftet innfris ikke.

erlend hermansen, bård lahn og elin lerum boasson

Parisavtalen inneholder ikke det samme helhetlige og fleksible regelverket som Kyoto-protokollen, med et felles system for internasjonal kvotehandel. Avtalen gir dermed en mulighet til å vurdere om norsk klimapolitikk fortsatt skal basere seg like sterkt på fleksible mekanismer som den har gjort siden 1990-tallet. Den nye stortingsmeldingen svarer ja og velger å bruke EU til å sikre maksimal fleksibilitet i hvordan de norske klimamålene skal gjennomføres:

  • Regjeringen vil benytte alle de mulighetene EU-regelverket vil gi til å finansiere utslippsreduksjoner i andre europeiske land. Regjeringen ønsker å både kjøpe ekstrakvoter fra kvotesystemet og å inngå bilaterale avtaler om utslippskutt. Til sammen skal dette bidra med om lag en tredel av den nødvendige innsatsen fram mot 2030, og potensielt enda mer dersom nasjonale utslippsreduksjoner blir vanskeligere eller dyrere enn anslått.
     
  • Klimameldingen legger ikke opp til en aktiv politikk rettet mot utslippene fra sektorene som er omfattet av EUs kvotesystem. Det gjelder blant annet industri og olje- og gassvirksomhet. Dermed overlater regjeringen i praksis styringen med halvparten av Norges klimagassutslipp til kvotemarkedet.

Resultatet er at det blir svært vanskelig å vite hva norske klimagassutslipp vil være i 2030.

Fleksibiliteten regjeringen legger opp til, er helt i tråd med EU-regelverket som Norge ønsker å slutte seg til. Men den er ikke en nødvendig konsekvens av det: Flere EU-land har valgt å sette konkrete mål for hvordan de ønsker at utslippene skal utvikle seg i hver enkelt samfunnssektor, selv om dette ikke er noe de pålegges av EU.

Flere EU-land har valgt å sette konkrete mål for hvordan de ønsker at utslippene skal utvikle seg i hver enkelt samfunnssektor, selv om dette ikke er noe de pålegges av EU.

ERLEND HERMANSEN, BÅRD LAHN OG ELIN LERUM BOASSON

Stortingsmeldingen peker på at det er stor usikkerhet knyttet til hvordan de internasjonale rammevilkårene for klimapolitikken vil utvikles. Det kunne vært et argument for klare nasjonale mål som peker ut en retning for Norges innsats. Regjeringen har i stedet valgt å bruke usikkerheten som et argument for fortsatt maksimal fleksibilitet i gjennomføringen av våre klimaforpliktelser.

Uansett bør meldingen kunne bidra til kunnskapsbaserte og reflekterte debatter om Norges klimabidrag i en skiftende og usikker internasjonal situasjon, og til at Stortinget gjør sine vurderinger av den videre strategien for norsk klimapolitikk.