CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog
klimaspillet. norske delegater i BOnn 2014 (foto: IISD / Creative commons)

klimaspillet. norske delegater i BOnn 2014 (foto: IISD / Creative commons)

Taperformelen

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 19.05.2015

Alle ønsker det optimale, men ingen ønsker å sitte igjen med svarteper. Da er det bedre at ingen får det helt som de vil. Sånn er verden i spillteorien.

25 år uten en bindende klimaavtale og stadig økende utslipp. Hva går galt? 

Når CICERO-forsker Stine Aakre skal forklare hvordan hun benytter seg av spillteori når hun forsker på klimaforhandlinger, høres det først ut som om hun skal fortelle en vits:

– To land møtes for å diskutere kutt i klimagassutslipp…, begynner Aakre.

Dessverre mangler denne vitsen en punchline. Hvis man ikke anser klimaforhandlingene i seg selv som en vits. Aakre forklarer hvorfor ingen av disse to partene ønsker å kutte i utslippene sine, selv om begge er enige i at det er i deres felles interesse at utslippene reduseres.

– Begrensning av klimautslipp er et kollektivt gode, og det kollektivt beste utfallet er at begge parter bidrar til å fremskaffe dette godet. Begge landene har interesse av at utslipp kuttes, men de vil foretrekke at den andre tar kostnaden, sier Aakre.

Lite fristende reforhandling. Sånn kan det se ut når man analyserer klimaforhandlinger, (Faksimile: Enforcing Compliance in Climate Agreements: Any Role for Costly Trade Restrictions?, S, Aakre)

Hvis det ene landet bidrar til å fremskaffe et gode, i dette tilfellet kutt i klimagassutslipp, så kan ikke det andre ekskluderes fra å nyte godt av det.

­– Det koster å bidra til utslippsreduksjoner, men bare en liten del av gevinsten tilfaller den som faktisk reduserer utslippene. Kostnadene forbundet med å redusere egne utslipp er større enn ens egen gevinst av egne utslippsreduksjoner. Det er med andre ord store incentiver for å være gratispassasjer, sier Aakre.

Nash-likevekt

Dersom partene spiller spillet om utslippsreduksjoner én gang, har begge parter en dominant strategi: Uansett hva motparten foretar seg, er det best for en selv å opptre som gratispassasjer ved å ikke bidra til å kutte utslipp. Utfallet av dette spillet blir at ingen av partene kutter sine utslipp.

– Dette er det som kalles en Nash-likevekt, sier Aakre

Nash-likevekten er det settet av strategier, en for hver spiller, som utgjør beste svar vis-a-vis de andre. Hvis ingen av spillerne har grunn til å angre på sitt valg av strategi, gitt motpartens valg, er utfallet en likevekt.

Forskningsformidling. Hvordan forklare spillteori, demonstrere «the male gaze» og  vinne Oscar på en gang? Fra filmen A Beautiful Mind.

Med andre ord, hvis ingen av landene kutter i sine utslipp så vil ingen av dem risikere å ende opp med svarteper. Og pussig nok vil ingen av dem angre på sitt valg av strategi, selv om begge faktisk foretrekker utfallet der begge bidrar til godet, fremfor utfallet hvor ingen av dem bidrar. Her er det altså verre å angre på noe en har gjort, enn å la være å gjøre noe.

– Et av spillteoriens bidrag innen klimaforskning er å se på hvordan en kan etablere effektivt samarbeid, gitt incentivene til å opptre som gratispassasjer, sier Aakre.

Spillet i Paris

I desember møtes verden igjen for å diskutere seg fram til nødvendige kutt. Men ifølge CICERO-prosjektet «The nature, design and feasibility of robust climate agreements» som Aakres doktogradsarbeid var en del av, er verden i dag like langt unna en effektiv internasjonal klimaavtale som vi var for 15 år siden.

– Skal vi få til en effektiv internasjonal klimaavtale, må vi motvirke muligheten til å være gratispassasjer. Hvert land må være trygg på at også de andre landene gjør noe. Det er den eneste løsningen, sier professor Jon Hovi som ledet prosjektet.

Det fordrer et kraftfullt håndhevingssystem hvor verdens stater må oppleve at noe får konsekvenser om de ikke oppfyller klimaforpliktelsene sine.

Å være gratispassasjer må få konsekvenser.

Ellers er det ikke noe vits.

 

-------

Denne saken ble skrevet i sammenheng med at John Forbes Nash var i Oslo for å motta Abelprisen 19.mai. Nash døde kort tid etter, 23.mai.  Han ble 86 år.