CICERO - Senter for klimaforskning
EN
Meny
Forskningsområder
klimafinans Lokale løsninger Energi Kina Internasjonal klimapolitikk Arktis Mat og skog

Aktuell kommentar: Ingen fiasko i København – ennå

Klima - Et magasin om klimaforskning fra CICERO

Publisert 30.11.2009

Etter min oppfatning er viktigheten av København hausset opp altfor mye.

Gadd vite hva Gore og Clinton pratet om da de møttes på kontoret etter at Gore hadde vært i Kyoto og undertegnet protokollen i 1997. Drevne politikere som de var, må de ha forstått at avtalen umulig kunne gå gjennom i Kongressen. Og de må ha visst det lenge, gitt sammensetningen av de amerikanske folkevalgte på den tiden. Så hvorfor undertegnet de og lot som om forpliktelsene i protokollen også kunne bli amerikansk politikk?
 
Svaret må være at de ikke hadde noe valg. Begge ønsket en internasjonal avtale, og Gore var jo en klimaaktivist allerede på den tiden. Dersom USA hadde trukket seg fra forhandlingene hadde vi høyst sannsynlig ikke fått noen Kyoto-avtale i det hele tatt, og USA hadde blitt plassert i den internasjonale skammekroken. Derfor var det bedre å vise verden hva presidenten ville og at det var Kongressen som var problemet. De to gutta har vært anklaget for ikke å ha gjort hjemmeleksene sine (les: avklare nasjonal politikk med Kongressen før de undertegnet), men realiteten var at det ikke hadde noen hensikt å gjøre dem. 
 
Jeg er ikke i tvil om at dette var et riktig valg. Kyoto-avtalen har overlevd med EUs iherdige innsats, riktignok i en svekket versjon ettersom USA ikke er med. Likevel har den utvilsomt hatt sin misjon. Den har vært en hovedbestanddel i limet som har holdt det internasjonale klimasamarbeidet sammen og bidratt til å gi legitimitet til utforming og gjennomføring av nasjonal klimapolitikk i en rekke land.
 
Obama står overfor en annen situasjon. Han har sjansen til å få gjennom en amerikansk klimapolitikk i Kongressen som kanskje kan matche noen av de internasjonale forventningene. Derfor gjør han helt rett når han bruker den tid som er nødvendig for å få vedtatt en klimalov, selv om det innebærer at det ikke blir noen København-avtale.
 
Synd for danskene i så fall, som sikkert gjerne vil ha navnet på hovedstaden sin knyttet til en så viktig avtale. Men innebærer det fiasko for det internasjonale samarbeidet? Etter min oppfatning er viktigheten av København hausset opp altfor mye. Nå eller aldri, er det blitt sagt. Det er selvfølgelig ikke riktig. En slik avtale er et uhyre komplisert byggverk som vi berøre de fleste samfunnssektorer og omfatte de fleste land i verden. Å reise byggverket krever tålmodig og møysommelig arbeid der stein må legges på stein over lang tid. En milepæl som den i København er ikke avgjørende, selv om den er viktig.
 
København er viktig fordi det trengs minst to-tre år på å få ratifisert en avtale i alle landenes nasjonalforsamlinger slik at den kan tre i kraft og avløse Kyoto-protokollen når den går ut i 2012. Men om vi nå får en avtale som er klar for ratifisering innen 2-3 år, vil den ganske sikkert fungere i praksis som en avløsning av Kyoto-protokollen inntil det folkerettslige grunnlaget formelt er på plass. Det vi trenger som et minimum fra København nå er sterke politiske viljeserklæringer. Når vi ser tilbake på København-møtet om noen år vil det kun fortone seg som en fiasko hvis Obama ikke får gjennomslag for en amerikansk klimapolitikk i Kongressen og vi står fullstendig uten et avtale.
 
København gir håp fordi Obama har kommet langt i Kongressen, fordi Kina er på glid, og fordi EU har vedtatt en offensiv klimapolitikk. I tillegg har endringshastigheten i holdninger, politisk aktualitet, folks forståelse av klimaproblemet og i vilje til å gjøre noe med det, vært formidabel de siste årene i forkant av København. Fortsetter dette med samme hastighet de neste årene vil København bli en suksess.

Denne artikkelen ble opprinnelig publisert i Magasinet Klima nummer 6, 2009