Del

Nettsaker

Kronikk: Kan vi gjøre noe med været?

Europa varmes opp raskere enn resten av verden, melder VG. Hetebølger og oversvømmelser vil trolig bli mer vanlig, ifølge en ny rapport fra Det europeiske miljøbyrået (EEA).

Av Petter Haugneland, informasjonskonsulent ved CICERO
Innlegget ble publisert i VG 30. august 2004

De siste årene har verden opplevd en rekke ekstreme klimaendringer, som hetebølger i Europa, flom i Asia og tørke i Afrika. Antallet klimarelaterte naturkatastrofer ble doblet på 1990-tallet i forhold til tiåret før, ifølge EEA. Verdens helseorganisasjon (WHO) har anslått at 150 000 mennesker mistet livet som følge av klimaendringer bare i år 2000. Videre anslår WHO at hetebølgen i Europa i fjor sommer krevde 20 000 menneskeliv. Ifølge en ny studie presentert i forskningstidsskriftet Science, vil slike hetebølger komme oftere, være varmere og vare lenger i en framtid med global oppvarming.

Kan de siste års ekstreme værhendelser skyldes økte utslipp av klimagasser som forsterker drivhuseffekten og gir global oppvarming? Trolig vil vi aldri kunne si om en spesiell flom eller hetebølge skyldes våre utslipp av klimagasser. Mer generelt kan man si at en varmere klode gir hyppigere og kanskje også kraftigere ekstremvær. Økningen i ekstremvær de siste årene er i tråd med hva forskerne forventer i framtiden.

Det vi vet sikkert, er at den globale gjennomsnittstemperaturen har økt med omlag 0,6 °C de siste 150 årene. Selv om dette ikke høres mye ut, kan det være nok til å bringe klimasystemet i ubalanse. Ifølge FNs klimapanel skyldes denne temperaturøkningen i stor grad våre utslipp av klimagasser som karbondioksid (CO2) og metan, i tillegg til avskoging og landskapsendringer. FNs klimapanel anslår videre at temperaturen kan øke med mellom 1,4 og 5,8 °C de neste hundre årene, avhengig av hvordan samfunnet utvikler seg. Hvis de siste års ekstreme klimaendringer viser seg å skyldes våre utslipp, kan vi bare tenke oss hva framtiden vil bringe hvis temperaturøkningen mangedobles.

Verdenssamfunnet har så vidt begynt å gjøre noe med klimaproblemet. I 1997 skrev de fleste statslederne i verden under en avtale hvor de forpliktet seg til å redusere utslippene av klimagasser med i gjennomsnitt fem prosent i forhold til 1990 i perioden 2008 til 2012. Den velkjente Kyoto-avtalen er fortsatt ikke bindende, først og fremst fordi USAs president George W. Bush i 2001 trakk landet fra avtalen, og fordi Russland nøler med å ratifisere den. Selv om det kan se ut som at Russland vil ratifisere Kyoto-avtalen i løpet av kort tid, er ambisjonsnivået i avtalen på langt nær høyt nok for å gjøre noe annet enn å pirke i overflaten av klimaproblemet. Uten viktige land som USA, Kina og India, vil utslippene fortsette å øke.

I Norge ligger utslippene av klimagasser åtte prosent over nivået som vi har forpliktet oss til hvis Kyoto-avtalen trer i kraft. Hvis vi bygger gasskraftverk, vil utslippene øke ytterligere. Dette trenger ikke nødvendigvis være et problem, siden vi kan betale for tilsvarende reduksjoner i andre land, gjennom blant annet internasjonal kvotehandel. Men slike kjøp skal ifølge Kyoto-avtalen bare være et tillegg til innenlandske reduksjoner, uten at man har definert nærmere hvor mye kvoter som kan kjøpes fra utlandet. Omfattende kjøp av utslippskvoter kan også gi Norge et troverdighetsproblem som foregangsland i klimapolitikken.

Norge har også begrensede muligheter til å gjennomføre billige utslippskutt. Vi har allerede en CO2-avgift som har ført til at mange klimatiltak allerede er gjennomført. Andre land har store reduksjonsmuligheter i kraftproduksjonen, mens Norge får nesten all sin energi fra utslippsfri vannkraft. Et minst like viktig tiltak som å gjøre små utslippsreduksjoner i nærmeste framtid, er å utvikle og ta i bruk teknologi som kan gjøre oss uavhengige av dagens fossile brensler. Norge har som verdens tredje største oljeeksportør et spesielt ansvar her.

En mellomstasjon til utslippsfrie energikilder som vind og sol, kan være å fortsatt bruke fossile brensler, men å håndtere CO2-en før den slippes ut i atmosfæren. Norge har med sin kompetanse fra blant annet oljeindustrien, en unik mulighet til å utvikle og ta i bruk teknologier for gasskraftverk med CO2-håndtering. I tillegg har vi nesten ubegrensede lagringsmuligheter for CO2-en under havbunnen i Nordsjøen. Selv om det fortsatt er en rekke uavklarte problemer med å fange og å lagre CO2, kan Norge med en storsatsing nå, også ha noe å leve av etter at oljen tar slutt.

Europa er et enormt marked som vil etterspørre mer og mer ren energi i takt med at utslippskravene blir tøffere. Hvis Norge i framtiden kan tilby elektrisitet fra gasskraftverk med CO2-håndtering, vil vi få en bærekraftig verdiskapning av naturressursene våre. Det kan også være aktuelt å ta i mot CO2 fra Europa for å lagre i Nordsjøen.

Slike tiltak vil kreve milliarder i investeringer som på kort sikt ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt. Disse investeringer kan være forskning og utvikling, utbygging av rørledninger og kraftledninger og så videre. Regjeringen Bondevik har riktignok satt opp et fond på to milliarder kroner, hvor avkastningen skal gå til forskning og utvikling av gasskraftverk med CO2-håndtering. Men dette er på langt nær nok. Det såkalte Gassteknologiutvalget anbefalte for to år siden at et slik forskningsprogram burde ha minst fem milliarder til rådighet. Til sammenlikning er CO2-avgiften beregnet til å gi staten en inntekt på 7,8 milliarder kroner i 2004.

En annen mulighet til å bruke norsk gass til bærekraftig verdiskapning er å omdanne denne til hydrogen som drivstoff til biler. Utslipp fra transportsektoren er det som øker mest i Europa, og også her kan Norge potensielt gå fra en råvareleverandør av gass til å levere utslippsfri hydrogen til Europa. Også dette vil kreve CO2-håndtering, siden det bare er hydrogen framstilt fra rene energikilder som sol og vind som er helt utslippsfri.

Global oppvarming er kanskje tidenes største miljøproblem. Norge har en unik mulighet til å hjelpe verdens fattige som blir rammet hardest av klimaendringer. Samtidig kan dette gi nye arbeidsplasser i Norge, også etter at oljen har tatt slutt.

Sist oppdatert: 01.09.04

Faksimile VG 30. august 2004

Faksimile VG 30. august 2004

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no