Del

Nettsaker

Klimapolitikk i partiprogrammene

Klimapolitikk er et langt mer aktuelt tema i dag enn i tiden før stortingsvalget i 2005, og dette preger også de nye partiprogrammene til de politiske partiene. Men hovedforskjellene mellom de politiske partiene består.
 
Alle partiene vier plass til klimapolitikk i partiprogrammene for stortingsperioden 2009-2013. Mens klimaforliket på Stortinget i 2008 tydeliggjorde skillet mellom Fremskrittspartiet (FrP) og de andre partiene, viser partiprogrammene at det er store forskjeller også mellom partiene som forhandlet seg fram til klimaforliket. Sosialistisk Venstreparti (SV), Venstre og Kristelig Folkeparti (KrF) har for eksempel alle helt konkrete mål for hvor store utslippsreduksjoner Norge må påta seg – og hvor stor andel av reduksjonene som skal gjøres hjemme. Arbeiderpartiet og Høyre er mer vage.

SV: 40 prosent innen 2020

SV ønsker å redusere Norges utslipp av klimagasser med 40 prosent sammenlignet med 1990-nivå. Kristelig Folkeparti vil redusere utslippene med 30 prosent sammenlignet med 1990-nivå, mens Venstres målsetting er noe mindre ambisiøs – partiet vil redusere klimagassutslippene i Norge med minst 25 prosent sammenlignet med 1990-nivå.
 
I klimaforliket ble alle partiene på Stortinget, med unntak av FrP, enige om å redusere Norges utslipp av klimagasser med 30 prosent sammenlignet med 1990-nivå, og at de nasjonale utslippene skal redusere med 15-17 millioner tonn. Ifølge klimaforliket innebær dette at to tredeler av utslippsreduksjonene skulle gjøres hjemme, men både forskere og flere ungdomspartier har reagert på denne regnemåten. Ifølge Per Ove Eikeland ved Fridtjof Nansens Institutt innebærer klimaforliket bare at 40 til 50 prosent av utslippsreduksjonene gjøres hjemme.
 
SV, KrF og Venstre har i sine nye partiprogrammer for perioden 2009 til 2013 sørget for at det ikke lenger finnes mulighet for ulike tolkninger av de ambisiøse målsettingene. SV slår fast at utslippene skal ned til 30 millioner tonn, KrFs program sier 35 millioner tonn, mens Venstres program slår fast at utslippene skal reduseres til 37 millioner tonn. SV, Venstre og KrF har med andre ord svært konkrete målsettinger for utslippsreduksjoner i Norge innen 2020, og de tre partiene legger alle vekt på at tiltak internasjonalt må komme i tillegg.
 
Senterpartiet ønsker at Norge skal forplikte seg til karbonnøytralitet innen 2030, og at minst to tredeler av skal oppfylles gjennom innenlandske reduksjoner. Arbeiderpartiet ønsker også å redusere utslippene med 30 prosent innen 2020, men Arbeiderpartiets partiprogram er likevel mer vagt: «Vi går foran med å overoppfylle vår del av Kyoto-avtalen, og tar ansvar for kutt tilsvarende 30 prosent av våre utslipp innen 2020, og 100 prosent innen 2030, slik at vi da er karbonnøytrale. Våre klimamålsettinger skal nås både gjennom utslippsreduksjoner i andre land og gjennom reduksjoner i utslipp her hjemme.» Arbeiderpartiet tar med andre ord ikke stilling til hvor stor del av utslippsreduksjonene som skal gjøres nasjonalt.
 
Høyres program er også vagere på dette området sammenlignet med SV, Venstre og KrF. Partiet vil «styrke innsatsen med sikte på å gjøre Norge karbonnøytralt senest i 2030. Norge skal forplikte seg til å ta store deler av klimakuttene gjennom tiltak hjemme eller i det felles europeiske klimaområdet.»
 
Men selv om forskjellene mellom partiene som inngikk klimaforliket er store, er det en grunnleggende forskjell mellom disse partiene og Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiets program gir nemlig ingen pekepinn om hvor store utslippsreduksjoner partiet ønsker; partiet ønsker å «kutte utslipp av klimagasser der hvor man får størst effekt».

På vei mot et lavutslippssamfunn?

Men den kanskje viktigste forskjellen mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene finner vi i partienes framtidsvisjoner. Med unntak av Fremskrittspartiet, har alle partiene en visjon om en «lavutslippssamfunn» i framtiden. Partiene har imidlertid ulike oppskrifter på hvordan Norge skal nå dette målet; hvilke teknologier man skal satse på og hvilke andre virkemidler man skal ta i bruk. Mens spesielt Høyre og Arbeiderpartiet utmerker seg som teknologioptimister, legger derimot SV, Venstre og KrF vekt på at et lavutslippssamfunn ikke kan oppnås utelukkende ved hjelp av ny teknologi.
 
FrP slår derimot i sitt prinsipprogram for perioden 2009 til 2013 fast at: «En realistisk klimapolitikk må erkjenne at velstandsveksten globalt vil fortsette, noe som både innebærer økt energiforbruk og økt transportbehov». Det er en svært lite ambisiøs målsetting, men målsettingen er for så vidt i tråd med partiets få virkemidler, som de presenterer i handlingsprogrammet for den samme perioden. Her legger de også vekt på at: «Det er viktig å ikke ta forhastede beslutninger om innføring av kostbare tiltak, reguleringer osv. Det er verken tilstrekkelig vitenskapelig grunnlag for, eller positive praktiske konsekvenser av å gjennomføre hastetiltak».

Spiller det noen rolle?

Det er god grunn til å tro at ulike regjeringsalternativer vil føre ulik klimapolitikk. Men det er også viktig å være klar over at norsk klimapolitikk i svært stor grad påvirkes av EU. I mars 2006 bestemte Stoltenberg II-regjeringen seg for å akseptere at EUs kvotedirektiv blir gjort gjeldende i Norge, og i tidligere i år ble det klart at olje- og energiminister Terje Riis Johansen endelig aksepterer at EUs fornybardirektiv er EØS-relevant. Dermed er sentrale deler av klimapolitikken allerede meislet ut av EU – som vedtok en stor klima- og energipakke med lovforslag i desember 2008.

Les mer

CICERO
CICERO Senter for klimaforskning Pb. 1129 Blindern, 0318 Oslo
Besøksadresse: Gaustadalléen 21, 0349 OSLO
Ansvarlig redaktør:
Christian Bjørnæs
Nettredaktør:
Eilif Ursin Reed
Tlf:
22 85 87 50
E-post:
post@cicero.oslo.no